LO-Aktuelt
08.11.2017
Studenter fra arbeiderklassen har mye større risiko for ikke å gjennomføre et universitetsstudium. Skal vi som universitet ta oppdraget om å bidra til utjevning i samfunnet på alvor, må vi tenke annerledes om måten vi møter studentene på, mener Markus Keller.
Hver august strømmer et tusentalls nye studenter inn på universitetet, med framtidshåp, nysgjerrighet og spente nerver. Tusentalls med unge voksne med ulike bakgrunner og en himmel av muligheter fremfor seg. Men det er et skår i optimismen. Ved Universitetet i Oslo vil en tredjedel av de nye studentene ikke gjennomføre en grad, men havne i det man kaller frafallsstatistikken. Her utpeker også noen fagfelter seg som spesielt svake.
Frafall er i førstehånd dårlig for universitetets økonomi og anseelse blant politikere, men det har også andre slagsider. Det kan oppleves som et personlig nederlag, som kan prege det enkelte menneskets selvbilde i en kritisk fase av livet. Frafall kan selvsagt være en konsekvens av at enkeltstudenter opplever de har kommet nærmere det de selv ønsker å gjøre i livet lesesaler og forskermonologer ikke ga de den gleden i livet de hadde håpet på. Slikt frafall er bra. Det som ikke er bra, er når vi begynner å se mønstre i hvem som faller fra.
- og at hviskende
Biter oss i rumpa
Vi liker vanligvis ikke å prate om Norge som et klassesamfunn. Det finnes såpass mange tiltak som muliggjør sosial mobilitet for den enkelte, at vi har en oppfatning om at det bare er den enkeltes innsats, talent og vilje som avgjør. Lånekassen og SiOs velferdstilbud skal gi alle studenter det de trenger for å takle studentlivet, uansett hvilken bakgrunn de kommer fra.
Men når vi ser nærmere på frafallstallene, ser vi at dette ikke er virkeligheten. En gjennomgan
Les opprinnelig artikkelFrafall er i førstehånd dårlig for universitetets økonomi og anseelse blant politikere, men det har også andre slagsider. Det kan oppleves som et personlig nederlag, som kan prege det enkelte menneskets selvbilde i en kritisk fase av livet. Frafall kan selvsagt være en konsekvens av at enkeltstudenter opplever de har kommet nærmere det de selv ønsker å gjøre i livet lesesaler og forskermonologer ikke ga de den gleden i livet de hadde håpet på. Slikt frafall er bra. Det som ikke er bra, er når vi begynner å se mønstre i hvem som faller fra.
- og at hviskende
Biter oss i rumpa
Vi liker vanligvis ikke å prate om Norge som et klassesamfunn. Det finnes såpass mange tiltak som muliggjør sosial mobilitet for den enkelte, at vi har en oppfatning om at det bare er den enkeltes innsats, talent og vilje som avgjør. Lånekassen og SiOs velferdstilbud skal gi alle studenter det de trenger for å takle studentlivet, uansett hvilken bakgrunn de kommer fra.
Men når vi ser nærmere på frafallstallene, ser vi at dette ikke er virkeligheten. En gjennomgan
