Utdanningssektoren er et godt eksempel. Svak kapasitet på sentralt og lokalt nivå var en viktig årsak til ASFSs begrensede fremgang mot "Utdanning for alle" målene for 2015. De fleste land vil trenge betydelig forbedret kapasitet for å nå disse målene selv i 2030, for ikke å snakke om hva som vil kreves for å nå de nye, mye mer kapasitetskrevende målene for dette året.
Store summer av bilaterale og multilaterale bistand har blitt brukt på kapasitetsbygging i ASFS de siste 40-50 år. Mange analyser - inkludert av UNESCO's Internasjonale Institutt for Utdanningsplanlegging (IIEP) og Verdensbanken - konkluderer med at resultatene er skuffende. Andre har påpekt (inkludert undertegnede) at bistand for kapasitetsbygging i andre sektorer - så som økonomi, finans og helse -- har vært mye mer vellykket. Hvorfor? Årsakene er mange og interrelaterte; her skal nevenes tre.
Kapasitetsbygging er vanskelig
Dette er spesielt fordi barrierene ofte er mer politisk enn teknisk. Som diskutert nedenfor, bistand har fokusert på å styrke tekniske ekspertise. Men selv i land hvor dette har lyktes har det ofte ikke endret utdanningssystemets administrative kultur, ofte preget av manglende åpenhet og en høy grad av "patronage", korrupsjon og politisering. En viktig følge er manglende evne til å
