De hadde vært i landsbyen noen uker tidligere, ankommet uten utstyr og mat for ikke å påvirke forskningsobjektet. Et naivt prinsipp, viste det seg. Vertskapet skjønte ikke hvorfor de skulle brødfø nordmennene, de hadde jo ingen byttevarer.
Etter en runde med dysenteri og diaré reiste paret tilbake til sivilisasjonen for å bunkre proviant. Båten ble lastet med hermetikk, såpe, en hagle og materialer til en liten hytte. Mye av dette skulle aldri komme fram.
Dramatikk
Elva var stri, det var medstrøm og motstrøm om hverandre, og skumringen visket ut konturer og faretegn. Mannen som skulle få dem trygt gjennom strykene, var reservatsjef, men også en "drikkfeldig villbasse". Det kunne ikke gå bra.
- Plutselig sa det bare "pang", og så lå alle i vannet, forteller Løvold.
En drivende stokk hadde slått påhengsmotoren i stykker, og uten styring kantret båten. Mange av passasjerene kunne ikke svømme.
- Det var faktisk jævlig dramatisk.
Heldigvis hang et tre utover elva, som hele besetningen fikk klatret opp i. Her ble de sittende og vurdere alternativer. Skulle de gå mot landsbyen? I hvilken retning skulle de i så fall gå?
- Det var bekmørkt, og vi tenkte: jaguarene jakter om natta. Det er slanger Nei, det var best å bli sittende.
Kultursjokk på vestkanten
Som barn hadde Lars Løvold knapt hørt om regnskog. Han var ikke interessert i natur. Gutten bodde på Grorud, i blokk, og livet handlet om kompiser, sport, sjakk og lek i gata.
- Jungel var bare noe vi kjente fra Tarzan-filmene, forteller han.
Så flyttet familien til vestkanten. Faren var jurist i Justisdepartementet og hadde takket ja til en funksjonærbolig på Midtstuen. Det ble guttens første kultursjokk, en definerende opplevelse når han ser tilbake
