De satt på harde benker, noen sto. Hygienen var forferdelig. Doen var ikke skjermet, og kjellerens eneste servant måtte de både vaske seg i og drikke av. Noen gråt og ville snakke med mamma, noe de fikk lov til, men bare fra fasttelefon. Mobilene var beslaglagt, og hvem husker vel telefonnumre lenger?
- Det var ingen som hadde slått eller sparket dem, men de satt buret inne. Kalde. Sultne. Redde. Jeg var så sinna. Tenkte: dette går ikke an!
Frem til nå har den milde 68-åringen snakket lavt og rolig. Nå hveser hun. Som representant for FNs to torturkomiteer, har Nora Sveaass besøkt verre fengsler enn dette. Som psykolog for traumatiserte flyktninger, har hun hørt om verre behandling enn denne. Likevel:
- De var bare barn, som spurte etter mammaen sin. Og dette skjer hele tiden, hver eneste dag. Det gjør meg opprørt, sier hun.
Båt til Brasil
Det er slik Nora Sveaass er, om du spør dem som kjenner henne. Etter nesten førti års arbeid med flyktninger og torturofre, er psykologen fortsatt glødende opptatt av de aller svakeste. Denne uka fikk hun Universitetets menneskerettighetspris for sitt engasjement, et engasjement som tok form i Brasil for et helt liv siden.
Da Nora var tre år gammel tok faren med familien til Rio de Janeiro, hvor han skulle etablere handelsforbindelser mellom Norge og Brasil. Hun forteller drømmende om ramsalte atlanterhavskryssinger, pikniker på stranda og barnekarneval i «klubben», hvor utlendinger møttes.
Og, litt mer alvorlig, om den gryende forståelsen av hvor privilegert hun egentlig var.
- Jeg vokste opp i en norsk familie som spiste lapskaus, gikk søndagsturer og levde et alminnelig liv. Men vi var jo i et miljø med mange forretningsfolk, diplomater og mennesker som i hvert fall ikke hadde økonomiske problemer.
Nora ble opptatt av s
