Fontene forskning
06.06.2024
Det er et uttalt politisk mål at innsatte i fengsel skal tilbakeføres til samfunnet på en måte som forebygger utenforskap, fremmer deltakelse i arbeidsliv og utdanning, og motvirker ny kriminalitet.
Artikkelen utforsker hva som kjennetegner tilbakeføringsarbeid og hva som hindrer og fremmer vellykket tilbakeføring. Studien bygger på intervjuer med menn som soner eller har sonet en straff i fengsel med høy sikkerhet, ansatte i fengsel med høy sikkerhet, ansatte ved kriminalomsorgens friomsorgskontor og ansatte i kommunale velferdstjenester som Nav, rustjeneste og tildelingskontor. Samtlige er på ulike måter involvert i tilbakeføringsarbeidet.
På et overordnet plan er studiens deltakere enige om at mangel på motivasjon, ressurser og koordinering av tjenester gjør tilbakeføring til samfunnet vanskelig, og at det må endringer til i dagens praksis for å bedre reintegreringen. Det er imidlertid betydelige variasjoner i beskrivelsene, og gjennom eksempler fra de ulike aktørene gir denne studien dypere kunnskap om hva motivasjon, ressurser og koordinering konkret kan handle om. Det synliggjør utfordringer og muligheter for praksis og politiske beslutninger. Tilbakeføring fra fengsel til samfunnet er en sentral del av kriminalomsorgens oppdrag ved siden av gjennomføring av straff (Johnsen & Fridhov, 2019; Lundeberg & Mjåland, 2016). Tilbakeføring handler om (re)integrering til samfunnet og er ofte så omfattende og kompleks at velferdstjenestene kommer til kort (Johnsen & Fridhov, 2019). Artikkelen presenterer og diskuterer hvordan innsatte og ansatte i og utenfor fengsel erfarer tilbakeføringsarbeid. Aktørene er på ulike måter involvert i det praktiske, profesjonaliserte tilbakeføringsarbeidet med menn som soner eller har sonet en dom i fengsel med høy sikkerhet.
I forrige kriminalomsorgsmelding ble begrepet «tilbakeføringsgaranti» lansert som: «[En] forpliktelse til å bistå straffedømte til å få utløst rettigheter de allerede har som norske borgere» (St.meld. nr. 37 (2007-2008), s. 174). Involverte etater skulle samarbeide om et felles løft for tilbakeføringsarbeidet. Mange innsatte uttrykker likevel at de ikke er godt nok forberedt på overgangen til livet etter løslatelse (Andvig et al, 2020).
Visjonen til norsk kriminalomsorg er «Straff som endrer» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021). Ifølge virksomhetsstrategien skal kriminalomsorgen ha «en fremtidsrettet straffegjennomføring med god tilbakeføring, lavere tilbakefall, domfelte som tar ansvar», og en «høy grad av brukermedvirkning». I tillegg er målet at straffen skal ha «meningsfullt innhold og progresjon tilpasset den enkelte domfelte», og at «domfeltes behov er godt ivaretatt ved endt straffegjennomføring» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021, s. 19). Virksomhetsstrategien fremhever at straff skal endre den domfelte (Mjåland & Ugelvik, 2021). Strategien vektlegger tidligere uttalte idealer om brukermedvirkning og individuell tilrettelegging (Lundeberg & Mjåland, 2016). Strategien forteller likevel lite om prosessen som skal lede frem til ønsket resultat. Denne artikkelen vil bidra til kunnskap om tilbakeføringsprosessen og gi forslag til videreutvikling av tilbakeføringsarbeid fra fengsel til samfunnet. Artikkelens problemstilling er: Hva kjennetegner tilbakeføringsarbeid fra fengsel til samfunnet, og hvilke hindringer og muligheter kommer til uttrykk?
BAKGRUNN OG TIDLIGERE FORSKNING
95 prosent av fengselsplassene i Norge er dedikert menn, og 71 prosent av alle fengselsplasser har høyt sikkerhetsnivå (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2022). Fengsel med høyt sikkerhetsnivå kjennetegnes blant annet av høye murer eller gjerder. De innsatte er innelåst i sine celler når de ikke er i jobb, på skole eller andre aktiviteter under kontroll av fengselsbetjenter eller andre fengselsansatte. Tross kriminalomsorgens uttalte ambisjoner om progresjon i straffegjennomføringen, ble 31,6 prosent løslatt direkte fra fengsel med høy sikkerhet i perioden 2000-2016 (Bukten et al., 2022). Progresjon i soningen vil si overføring til lavere sikkerhet, overgangsbolig eller at en del av straffen kan gjennomføres utenfor fengsel, for eksempel i behandling, med elektronisk kontroll eller løslatelse på prøve. Tilbakefallsprosenten fem år etter løslatelse er 41 prosent for personer som løslates fra høy sikkerhet, og 25 prosent for dem som løslates fra lav sikkerhet (Kristoffersen, 2022). Progresjon i straffegjennomføringen har altså stor betydning for tilbakeføring til samfunnet.
Ifølge kriminalomsorgens virksomhetsstrategi (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021) skal fleksibel ressurs- og kapasitetsutnyttelse bidra til hensiktsmessig form for straffegjennomføring, til riktig tid, til det beste for samfunnet og domfelte. Norske studier har uttrykt bekymring for de negative konsekvensene som de seneste årenes kutt i kriminalomsorgsbudsjettene har hatt, for rehabiliteringsarbeidet i fengsel (Todd-Kvam, 2020) og for forberedelser til løslatelse (Andvig et al, 2020).
Både norske og internasjonale studier legger vekt på at egenmotivasjon har stor betydning for veien ut av kriminalitet og for reintegrering i samfunnet (Gjeruldsen & Jensen, 2021; Kazemian, 2019; Lundeberg, 2020; Lundeberg & Mjåland, 2016; Todd-Kvam & Todd-Kvam, 2021). Ifølge Stortingsmelding 39, (2020-2021) skal kontaktbetjentene i fengsel være i tett dialog med innsatte og motivere dem til endringsarbeid. Tillit (Ugelvik, 2021), respektfull behandling, individuell tilrettelegging og medvirkning har vist seg å være suksessfaktorer for endring og treffsikre soningsforløp (Kazemian, 2019; Lundeberg & Mjåland, 2016; Lundeberg, 2020).
Som gruppe scorer innsatte lavere enn den øvrige befolkningen når det gjelder utdanningsnivå og yrkesaktivitet. Mange innsatte har også hatt en vanskelig oppvekst med fattigdom og mishandling, de har større utfordringer når det gjelder fysisk og psykisk helse, og en høyere andel av dem har brukt ulovlige rusmidler enn i befolkningen for øvrig (Revold, 2015). Dette betyr imidlertid ikke at det gjelder hver enkelt innsatt. Tilbakeføringsarbeid i fengsel innebærer å samarbeide med en heterogen gruppe mennesker med ulike behov og ressurser.
Tilbakeføringsarbeid innebærer dessuten samarbeid mellom ansatte på tvers av organisasjoner og tjenester. En sentral utfordring for tilbakeføring til samfunnet er det som beskrives som glippsoner mellom kriminalomsorgen og velferdstjenester fra offentlig og privat sektor etter løslatelse (Andvig et al, 2020, Andvig & Karlsson, 2021; Dyb & Johannessen, 2011; Falck, 2015). Silotenkning, der tjenesteyterne har et snevert fokus på sin egen organisasjons ansvar og rolle, kan føre til risiko for å miste tilpasningen til den innsattes behov (Johnsen & Fridhov, 2019).
TEORETISK FOKUS
Tilbakeføringsarbeid innebærer å se personen i en situasjon der rammene styrer mye av arbeidet. Søkelys på individer i relasjon til sine omgivelser forutsetter forståelse for hvordan samfunnet kan bidra til ekskludering og utenforskap (Hansen & Solem, 2017; Levin, 2021; Payne, 2020). Sosialt arbeid opererer ofte i spenningsfeltet mellom hjelp og kontroll (Levin, 2021). Ved straffegjennomføring er det selve dommen som er årsaken til kontakten med tjenestene. Sosialt arbeid på dette feltet skiller seg dermed fra sosialt arbeid som bygger på frivillighet (Carr, 2012). Selv om rammene ikke er frivillige, er personene som soner en dom likevel ikke tvunget til å takke ja til å delta i endringsarbeid.
Internasjonal forskning på å avstå («desist») fra ny kriminalitet opererer ofte med begrepet «desistance» (Weaver, 2019). I mangel på en god oversettelse til norsk bruker vi her desistance i likhet med andre norske tekster som omhandler dette forskningsfeltet (Gjeruldsen & Jensen, 2021; Hansen et al., 2014). Desistance bygger på to forutsetninger: a) at mennesker kan endre seg og b) at (re)integrering til samfunnet er et mål og forutsetter et lovlydig liv (Fox, 2022). Ifølge Graham og McNeill (2017, s. 435) kan desistance forstås som en dynamisk utviklingsprosess, lokalisert i og sterkt påvirket av dens sosiale kontekst, hvor personen beveger seg fra lovbrudd til sosial (re) integrering. Det minner derfor mye om sosialt arbeids perspektiv om å se personen i situasjonen.
I fengselssammenheng fremhever Liebling et al. (2019) og Ugelvik (2021) særlig betydningen av tillit mellom innsatte og ansatte i prosessene med endring og desistance. Ugelvik (2021) argumenterer for at dersom innsatte opplever at ansatte har tillit til dem, kan dette fungere som en katalysator for desistance.
Desistance-studier undersøker ofte levde erfaringer med rehabilitering og reintegrering, og basert på slike studier argumenterer McNeill (2012, s. 75) for at rehabilitering er et sosialt prosjekt så vel som et personlig. Selv om desistance-teori anerkjenner den sosiale konteksten, er hovedfokuset på individet, der det antas at problemet, og dermed løsningen, ligger hos personen selv (Fox, 2022). Et slikt fokus på enkeltindividet gjenkjenner vi også i kriminalomsorgens visjon «Straff som endrer» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021).
DATAMATERIALE OG METODER
Studien bygger på 23 semistrukturerte intervjuer, gjennomført individuelt eller i gruppe, med til sammen 58 personer. Personene er på ulike måter involvert i tilbakeføringsarbeid med innsatte i feng-sel med høy sikkerhet, enten som innsatt, tidligere innsatt, eller som ansatt i eller utenfor fengsel. Førsteforfatter gjennomførte intervjuene mellom juni 2019 og februar 2021. De individuelle intervjuene med personer som hadde egen erfaring av straffegjennomføring i fengsel hadde til hensikt å få frem kontekstuell kunnskap om tilbakeføringsarbeid fra et innsatt-perspektiv. Gruppeintervjuene med ansatte i og utenfor fengsel skulle bidra å forstå hvilke samtaler og praksiser som preger feltet (Halkier, 2016).
Tabell 1 viser en oversikt over intervjumaterialet fordelt på deltakere, type intervju og institusjon.
Inklusjonskriterier for innsatte var at de sonet en dom på over to år i fengsel med høy sikkerhet, og at de hadde seks måneder eller mindre til forventet (prøve) løslatelse på intervjutidspunktet. De t
Les opprinnelig artikkelPå et overordnet plan er studiens deltakere enige om at mangel på motivasjon, ressurser og koordinering av tjenester gjør tilbakeføring til samfunnet vanskelig, og at det må endringer til i dagens praksis for å bedre reintegreringen. Det er imidlertid betydelige variasjoner i beskrivelsene, og gjennom eksempler fra de ulike aktørene gir denne studien dypere kunnskap om hva motivasjon, ressurser og koordinering konkret kan handle om. Det synliggjør utfordringer og muligheter for praksis og politiske beslutninger. Tilbakeføring fra fengsel til samfunnet er en sentral del av kriminalomsorgens oppdrag ved siden av gjennomføring av straff (Johnsen & Fridhov, 2019; Lundeberg & Mjåland, 2016). Tilbakeføring handler om (re)integrering til samfunnet og er ofte så omfattende og kompleks at velferdstjenestene kommer til kort (Johnsen & Fridhov, 2019). Artikkelen presenterer og diskuterer hvordan innsatte og ansatte i og utenfor fengsel erfarer tilbakeføringsarbeid. Aktørene er på ulike måter involvert i det praktiske, profesjonaliserte tilbakeføringsarbeidet med menn som soner eller har sonet en dom i fengsel med høy sikkerhet.
I forrige kriminalomsorgsmelding ble begrepet «tilbakeføringsgaranti» lansert som: «[En] forpliktelse til å bistå straffedømte til å få utløst rettigheter de allerede har som norske borgere» (St.meld. nr. 37 (2007-2008), s. 174). Involverte etater skulle samarbeide om et felles løft for tilbakeføringsarbeidet. Mange innsatte uttrykker likevel at de ikke er godt nok forberedt på overgangen til livet etter løslatelse (Andvig et al, 2020).
Visjonen til norsk kriminalomsorg er «Straff som endrer» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021). Ifølge virksomhetsstrategien skal kriminalomsorgen ha «en fremtidsrettet straffegjennomføring med god tilbakeføring, lavere tilbakefall, domfelte som tar ansvar», og en «høy grad av brukermedvirkning». I tillegg er målet at straffen skal ha «meningsfullt innhold og progresjon tilpasset den enkelte domfelte», og at «domfeltes behov er godt ivaretatt ved endt straffegjennomføring» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021, s. 19). Virksomhetsstrategien fremhever at straff skal endre den domfelte (Mjåland & Ugelvik, 2021). Strategien vektlegger tidligere uttalte idealer om brukermedvirkning og individuell tilrettelegging (Lundeberg & Mjåland, 2016). Strategien forteller likevel lite om prosessen som skal lede frem til ønsket resultat. Denne artikkelen vil bidra til kunnskap om tilbakeføringsprosessen og gi forslag til videreutvikling av tilbakeføringsarbeid fra fengsel til samfunnet. Artikkelens problemstilling er: Hva kjennetegner tilbakeføringsarbeid fra fengsel til samfunnet, og hvilke hindringer og muligheter kommer til uttrykk?
BAKGRUNN OG TIDLIGERE FORSKNING
95 prosent av fengselsplassene i Norge er dedikert menn, og 71 prosent av alle fengselsplasser har høyt sikkerhetsnivå (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2022). Fengsel med høyt sikkerhetsnivå kjennetegnes blant annet av høye murer eller gjerder. De innsatte er innelåst i sine celler når de ikke er i jobb, på skole eller andre aktiviteter under kontroll av fengselsbetjenter eller andre fengselsansatte. Tross kriminalomsorgens uttalte ambisjoner om progresjon i straffegjennomføringen, ble 31,6 prosent løslatt direkte fra fengsel med høy sikkerhet i perioden 2000-2016 (Bukten et al., 2022). Progresjon i soningen vil si overføring til lavere sikkerhet, overgangsbolig eller at en del av straffen kan gjennomføres utenfor fengsel, for eksempel i behandling, med elektronisk kontroll eller løslatelse på prøve. Tilbakefallsprosenten fem år etter løslatelse er 41 prosent for personer som løslates fra høy sikkerhet, og 25 prosent for dem som løslates fra lav sikkerhet (Kristoffersen, 2022). Progresjon i straffegjennomføringen har altså stor betydning for tilbakeføring til samfunnet.
Ifølge kriminalomsorgens virksomhetsstrategi (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021) skal fleksibel ressurs- og kapasitetsutnyttelse bidra til hensiktsmessig form for straffegjennomføring, til riktig tid, til det beste for samfunnet og domfelte. Norske studier har uttrykt bekymring for de negative konsekvensene som de seneste årenes kutt i kriminalomsorgsbudsjettene har hatt, for rehabiliteringsarbeidet i fengsel (Todd-Kvam, 2020) og for forberedelser til løslatelse (Andvig et al, 2020).
Både norske og internasjonale studier legger vekt på at egenmotivasjon har stor betydning for veien ut av kriminalitet og for reintegrering i samfunnet (Gjeruldsen & Jensen, 2021; Kazemian, 2019; Lundeberg, 2020; Lundeberg & Mjåland, 2016; Todd-Kvam & Todd-Kvam, 2021). Ifølge Stortingsmelding 39, (2020-2021) skal kontaktbetjentene i fengsel være i tett dialog med innsatte og motivere dem til endringsarbeid. Tillit (Ugelvik, 2021), respektfull behandling, individuell tilrettelegging og medvirkning har vist seg å være suksessfaktorer for endring og treffsikre soningsforløp (Kazemian, 2019; Lundeberg & Mjåland, 2016; Lundeberg, 2020).
Som gruppe scorer innsatte lavere enn den øvrige befolkningen når det gjelder utdanningsnivå og yrkesaktivitet. Mange innsatte har også hatt en vanskelig oppvekst med fattigdom og mishandling, de har større utfordringer når det gjelder fysisk og psykisk helse, og en høyere andel av dem har brukt ulovlige rusmidler enn i befolkningen for øvrig (Revold, 2015). Dette betyr imidlertid ikke at det gjelder hver enkelt innsatt. Tilbakeføringsarbeid i fengsel innebærer å samarbeide med en heterogen gruppe mennesker med ulike behov og ressurser.
Tilbakeføringsarbeid innebærer dessuten samarbeid mellom ansatte på tvers av organisasjoner og tjenester. En sentral utfordring for tilbakeføring til samfunnet er det som beskrives som glippsoner mellom kriminalomsorgen og velferdstjenester fra offentlig og privat sektor etter løslatelse (Andvig et al, 2020, Andvig & Karlsson, 2021; Dyb & Johannessen, 2011; Falck, 2015). Silotenkning, der tjenesteyterne har et snevert fokus på sin egen organisasjons ansvar og rolle, kan føre til risiko for å miste tilpasningen til den innsattes behov (Johnsen & Fridhov, 2019).
TEORETISK FOKUS
Tilbakeføringsarbeid innebærer å se personen i en situasjon der rammene styrer mye av arbeidet. Søkelys på individer i relasjon til sine omgivelser forutsetter forståelse for hvordan samfunnet kan bidra til ekskludering og utenforskap (Hansen & Solem, 2017; Levin, 2021; Payne, 2020). Sosialt arbeid opererer ofte i spenningsfeltet mellom hjelp og kontroll (Levin, 2021). Ved straffegjennomføring er det selve dommen som er årsaken til kontakten med tjenestene. Sosialt arbeid på dette feltet skiller seg dermed fra sosialt arbeid som bygger på frivillighet (Carr, 2012). Selv om rammene ikke er frivillige, er personene som soner en dom likevel ikke tvunget til å takke ja til å delta i endringsarbeid.
Internasjonal forskning på å avstå («desist») fra ny kriminalitet opererer ofte med begrepet «desistance» (Weaver, 2019). I mangel på en god oversettelse til norsk bruker vi her desistance i likhet med andre norske tekster som omhandler dette forskningsfeltet (Gjeruldsen & Jensen, 2021; Hansen et al., 2014). Desistance bygger på to forutsetninger: a) at mennesker kan endre seg og b) at (re)integrering til samfunnet er et mål og forutsetter et lovlydig liv (Fox, 2022). Ifølge Graham og McNeill (2017, s. 435) kan desistance forstås som en dynamisk utviklingsprosess, lokalisert i og sterkt påvirket av dens sosiale kontekst, hvor personen beveger seg fra lovbrudd til sosial (re) integrering. Det minner derfor mye om sosialt arbeids perspektiv om å se personen i situasjonen.
I fengselssammenheng fremhever Liebling et al. (2019) og Ugelvik (2021) særlig betydningen av tillit mellom innsatte og ansatte i prosessene med endring og desistance. Ugelvik (2021) argumenterer for at dersom innsatte opplever at ansatte har tillit til dem, kan dette fungere som en katalysator for desistance.
Desistance-studier undersøker ofte levde erfaringer med rehabilitering og reintegrering, og basert på slike studier argumenterer McNeill (2012, s. 75) for at rehabilitering er et sosialt prosjekt så vel som et personlig. Selv om desistance-teori anerkjenner den sosiale konteksten, er hovedfokuset på individet, der det antas at problemet, og dermed løsningen, ligger hos personen selv (Fox, 2022). Et slikt fokus på enkeltindividet gjenkjenner vi også i kriminalomsorgens visjon «Straff som endrer» (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2021).
DATAMATERIALE OG METODER
Studien bygger på 23 semistrukturerte intervjuer, gjennomført individuelt eller i gruppe, med til sammen 58 personer. Personene er på ulike måter involvert i tilbakeføringsarbeid med innsatte i feng-sel med høy sikkerhet, enten som innsatt, tidligere innsatt, eller som ansatt i eller utenfor fengsel. Førsteforfatter gjennomførte intervjuene mellom juni 2019 og februar 2021. De individuelle intervjuene med personer som hadde egen erfaring av straffegjennomføring i fengsel hadde til hensikt å få frem kontekstuell kunnskap om tilbakeføringsarbeid fra et innsatt-perspektiv. Gruppeintervjuene med ansatte i og utenfor fengsel skulle bidra å forstå hvilke samtaler og praksiser som preger feltet (Halkier, 2016).
Tabell 1 viser en oversikt over intervjumaterialet fordelt på deltakere, type intervju og institusjon.
Inklusjonskriterier for innsatte var at de sonet en dom på over to år i fengsel med høy sikkerhet, og at de hadde seks måneder eller mindre til forventet (prøve) løslatelse på intervjutidspunktet. De t
