Arbeidsmanden
03.09.2020
Når gruvene i Svea på Svalbard jevnes med jorden, er det tøft for gruvebuser med lang fartstid.
- Det føles helt forferdelig. Ja, helt jævlig, utbryter Kurt Even Hansen.
- Man legger jo ned arbeidsplassen sin. Det finnes ikke noe annen måte å beskrive det på, sier Henrik Svendsen.
De to er blant de rundt 45 ansatte som er igjen i Store Norske Spitsbergen Grubekompani, datterselskapet til Store Norske, som har satt sitt avtrykk på Svalbard.
Helt siden 1916 har Store Norske hentet ut kull fra gruvene der. På midten av 2000-tallet, da toppgruva Svea Nord gikk så det suste, var så mye som halvparten av Longyearbyens 1.500 årsverk knyttet til gruvevirksomheten. En hel infrastruktur vokste fram rundt bergverket - det sorte gull endret den arktiske øya totalt.
Men nå er det slutt. I 2017 ga regjeringen beskjed at de to eksportgruvene i Svea, Svea Nord og Lunckefjell, begge skulle ryddes ned og pakkes bort - bare Gruve 7 skulle få fortsette å forsyne byen med kullkraft. I mars i år ble slutten symbolsk markert da ledelsen i Store Norske, med NRK og pressen på slep, festet en hengelås foran inngangen til Svea Nord.
Opprydningen har fått navnet Miljøprosjektet Svea og Lunckefjell. Nå skal alt leveres tilbake til naturen.
Utenfor allfarvei
Svea ligger på Spitsbergen, innerst i en fjord cirka 60 kilometer sørøst for Longyearbyen, uten veiforbindelse. Når værforholdene tillater det, tar folk seg over med snøscooter, men på midten av nittitallet ble det etablert en flyplass på Svea, så arbeiderne kunne pendle fra Longyearbyen til brakkehyblene.
For det var her, i området Svea Nord, at Store Norske i 1999 fant det største kullfeltet på Svalbard noensinne og førte kulldriften inn i sin storhetstid.
I 2014 åpnet Store Norske en ny gruve i Lunckefjell i samme område, men kullprisene stupte og i løpet av to år var begge Svea-gruvene satt i driftshvile. Det er disse som ble vedtatt endelig stengt i 2017, og nå er gjenstand for Store Norskes Miljøprosjekt.
Noe av opprydningsjobben gjøres av selskapets egne ansatte, men også arbeidsfolk fra ulike entreprenørselskap har viktige jobber. Denne tirsdags formiddagen i begynnelsen av juni lander Audhild Storbråten og Martin Øen på flyplassen i Svea. Storbråten er prosjektleder og Øen er prosjekteringsleder i Hæhre Arctic, et datterselskap av entreprenørselskapet Hæhre, som har fått tillit av byggherren Store Norske til å rydde i Svea. Kontrakten på fase 2A har en verdi på cirka 100 millioner kroner, og Miljøprosjektet er ansett som et av Norges mest ambisiøse. Hæhre Arctic var også engasjert i fase én av Miljøprosjektet, da Lunckefjell-anlegget ble ryddet.
Når Store Norske forlater Svea for godt, er målet at isbreene og fjellsidene skal fremstå som minst mulig påvirket av gruvedriften.
Bare konturer igjen
Ute er det knappe to grader og det regner i alle retninger. Hæhre-lederne skynder seg inn i firehjulstrekkeren før de rekker å synke i den kullsvarte massen på bakken. Men humøret er godt.
- Her har det vært hærverk, ja! blir det sagt, og prosjektlederen og resten av teamet humrer.
Noe som ser ut som en tunnel har fått sperrebånd over seg og er delvis rast sammen. Den digre stablemaskinen som drev kull ut av gruvetunnelen er borte, bare konturene av gangen inn til den seks kilomet
Les opprinnelig artikkel- Man legger jo ned arbeidsplassen sin. Det finnes ikke noe annen måte å beskrive det på, sier Henrik Svendsen.
De to er blant de rundt 45 ansatte som er igjen i Store Norske Spitsbergen Grubekompani, datterselskapet til Store Norske, som har satt sitt avtrykk på Svalbard.
Helt siden 1916 har Store Norske hentet ut kull fra gruvene der. På midten av 2000-tallet, da toppgruva Svea Nord gikk så det suste, var så mye som halvparten av Longyearbyens 1.500 årsverk knyttet til gruvevirksomheten. En hel infrastruktur vokste fram rundt bergverket - det sorte gull endret den arktiske øya totalt.
Men nå er det slutt. I 2017 ga regjeringen beskjed at de to eksportgruvene i Svea, Svea Nord og Lunckefjell, begge skulle ryddes ned og pakkes bort - bare Gruve 7 skulle få fortsette å forsyne byen med kullkraft. I mars i år ble slutten symbolsk markert da ledelsen i Store Norske, med NRK og pressen på slep, festet en hengelås foran inngangen til Svea Nord.
Opprydningen har fått navnet Miljøprosjektet Svea og Lunckefjell. Nå skal alt leveres tilbake til naturen.
Utenfor allfarvei
Svea ligger på Spitsbergen, innerst i en fjord cirka 60 kilometer sørøst for Longyearbyen, uten veiforbindelse. Når værforholdene tillater det, tar folk seg over med snøscooter, men på midten av nittitallet ble det etablert en flyplass på Svea, så arbeiderne kunne pendle fra Longyearbyen til brakkehyblene.
For det var her, i området Svea Nord, at Store Norske i 1999 fant det største kullfeltet på Svalbard noensinne og førte kulldriften inn i sin storhetstid.
I 2014 åpnet Store Norske en ny gruve i Lunckefjell i samme område, men kullprisene stupte og i løpet av to år var begge Svea-gruvene satt i driftshvile. Det er disse som ble vedtatt endelig stengt i 2017, og nå er gjenstand for Store Norskes Miljøprosjekt.
Noe av opprydningsjobben gjøres av selskapets egne ansatte, men også arbeidsfolk fra ulike entreprenørselskap har viktige jobber. Denne tirsdags formiddagen i begynnelsen av juni lander Audhild Storbråten og Martin Øen på flyplassen i Svea. Storbråten er prosjektleder og Øen er prosjekteringsleder i Hæhre Arctic, et datterselskap av entreprenørselskapet Hæhre, som har fått tillit av byggherren Store Norske til å rydde i Svea. Kontrakten på fase 2A har en verdi på cirka 100 millioner kroner, og Miljøprosjektet er ansett som et av Norges mest ambisiøse. Hæhre Arctic var også engasjert i fase én av Miljøprosjektet, da Lunckefjell-anlegget ble ryddet.
Når Store Norske forlater Svea for godt, er målet at isbreene og fjellsidene skal fremstå som minst mulig påvirket av gruvedriften.
Bare konturer igjen
Ute er det knappe to grader og det regner i alle retninger. Hæhre-lederne skynder seg inn i firehjulstrekkeren før de rekker å synke i den kullsvarte massen på bakken. Men humøret er godt.
- Her har det vært hærverk, ja! blir det sagt, og prosjektlederen og resten av teamet humrer.
Noe som ser ut som en tunnel har fått sperrebånd over seg og er delvis rast sammen. Den digre stablemaskinen som drev kull ut av gruvetunnelen er borte, bare konturene av gangen inn til den seks kilomet
