Bedre Skole
10.03.2017
Voksne og unge er omgitt av og bruker multimodale tekster hele tiden. Likevel kan det å drive multimodal tekstproduksjon i klasserommet være krevende. Man må ha både tid, kompetanse og et metaspråk for å få til dette på en effektiv måte. En løsning kan være en utforskende tilnærming, der lærere og elever sammen utvikler sin kompetanse og sitt vokabular underveis.
Tekst er ikke bare ord på papir eller skjerm. Tekster er alle de mangefasetterte og ulike produktene vi mennesker skaper for å kommunisere med hverandre. De består av forskjellige typer tegn, avhengig av hva man vil si og til hvem. Norskfaget har et særlig ansvar for å gjøre elever til gode avsendere av ulike typer tekster, og dette er en prosess som kan være ganske kompleks. Siden 2006 har det vært et eksplisitt krav i læreplanen om at elevene selv skal produsere multimodale - eller sammensatte - tekster (Kunnskapsdepartementet, 2010). I denne artikkelen vil jeg presentere noen erfaringer og utfordringer knytta til dette, basert på funn fra min doktoravhandling om multimodal tekstproduksjon i norskfaget på 9. trinn (Burgess, 2016). Jeg vil dessuten forsøke å besvare spørsmålet om hvordan vi kan rydde plass og skape tid til multimodal tekstproduksjon i norskfaget.
Norskfaget og tekstbegrepet
Norskfaget står i en brytningstid (Skovholt, 2016). Akkurat nå diskuteres fagets framtid av politikere, av pedagoger og av oss som forsker på tekst og samfunn. Høsten 2016 hadde Landslaget for norskundervisning (LNU) konferanse på Litteraturhuset i Oslo med tittelen: «Fremtidens norskfag. LNU inviterer til slankekur! ». Det er ikke noe nytt at norsk som fag har en tendens til å legge på seg. Det er et av skolens viktigste dannelsesfag, der vi i tillegg til å lære å lese og skrive utforsker diskurser og kulturuttrykk, og lærer hvordan det er å være menneske i et samfunn (Berge, 2005; Fjørtoft, 2014; Aasen & Nome, 2005). Derfor er det slik at når nye elementer - nye sjangre eller nye måter å gjøre ting på - dukker opp i samfunnet, så kommer det også inn i norskfaget i skolen. For skolen, og dermed norskfaget, er jo samfunnets speil, er det ikke? Vi må spørre oss om «speilet» egentlig er en god analogi, for i den grad norskfaget speiler samfunnet, speiler det alltid en fortidig versjon - det tar tid og runder i byråkratiske systemer før nye elementer kan tas inn i fagene. Sånn sett er skolen kanskje heller samfunnets ekko? Derfor er det slik at vi fortsatt kan omtale skriving av multimodale tekster - det læreplanen i norsk kaller sammensatte tekster - for «noe nytt» i norskfaglig sammenheng. I samfunnet er det imidlertid lenge siden vi gikk over til å skrive multimodale tekster hele tiden.
Multimodale tekster, hva er det? Multimodalitet er kombinasjon av ulike tegnsystemer i én kompleks ytring (Jewitt, 2014; Kress, 2003; Kress & Jewitt, 2003; Kress & Van Leeuwen, 2001). En
modalitet er altså system av tegn eller en systematisk måte å bruke tegn på. Skriftspråket vårt er et eksempel på en modalitet, og bilder er et annet. I skolen har man brukt betegnelsen «sammensatte tekster» på det forskninga omtaler som multimodale tekster, men dette begrepet har også blitt kritisert (Burgess, 2016). Det stemmer at multimodale tekster er satt sammen av flere typer tegn, men som vi ser av definisjonen av multimodalitetsbegrepet over, er noe av det sentrale ved den nettopp danningen av «ny kompleks mening». Helheten blir mer enn summen av delene. En film er ikke bevegelse + bilder + replikker, det er et komplekst uttrykk der det totale meningspotensialet ikke egentlig kan deles opp og tilskrives ulike bærere.
Gå til medietNorskfaget og tekstbegrepet
Norskfaget står i en brytningstid (Skovholt, 2016). Akkurat nå diskuteres fagets framtid av politikere, av pedagoger og av oss som forsker på tekst og samfunn. Høsten 2016 hadde Landslaget for norskundervisning (LNU) konferanse på Litteraturhuset i Oslo med tittelen: «Fremtidens norskfag. LNU inviterer til slankekur! ». Det er ikke noe nytt at norsk som fag har en tendens til å legge på seg. Det er et av skolens viktigste dannelsesfag, der vi i tillegg til å lære å lese og skrive utforsker diskurser og kulturuttrykk, og lærer hvordan det er å være menneske i et samfunn (Berge, 2005; Fjørtoft, 2014; Aasen & Nome, 2005). Derfor er det slik at når nye elementer - nye sjangre eller nye måter å gjøre ting på - dukker opp i samfunnet, så kommer det også inn i norskfaget i skolen. For skolen, og dermed norskfaget, er jo samfunnets speil, er det ikke? Vi må spørre oss om «speilet» egentlig er en god analogi, for i den grad norskfaget speiler samfunnet, speiler det alltid en fortidig versjon - det tar tid og runder i byråkratiske systemer før nye elementer kan tas inn i fagene. Sånn sett er skolen kanskje heller samfunnets ekko? Derfor er det slik at vi fortsatt kan omtale skriving av multimodale tekster - det læreplanen i norsk kaller sammensatte tekster - for «noe nytt» i norskfaglig sammenheng. I samfunnet er det imidlertid lenge siden vi gikk over til å skrive multimodale tekster hele tiden.
Multimodale tekster, hva er det? Multimodalitet er kombinasjon av ulike tegnsystemer i én kompleks ytring (Jewitt, 2014; Kress, 2003; Kress & Jewitt, 2003; Kress & Van Leeuwen, 2001). En
modalitet er altså system av tegn eller en systematisk måte å bruke tegn på. Skriftspråket vårt er et eksempel på en modalitet, og bilder er et annet. I skolen har man brukt betegnelsen «sammensatte tekster» på det forskninga omtaler som multimodale tekster, men dette begrepet har også blitt kritisert (Burgess, 2016). Det stemmer at multimodale tekster er satt sammen av flere typer tegn, men som vi ser av definisjonen av multimodalitetsbegrepet over, er noe av det sentrale ved den nettopp danningen av «ny kompleks mening». Helheten blir mer enn summen av delene. En film er ikke bevegelse + bilder + replikker, det er et komplekst uttrykk der det totale meningspotensialet ikke egentlig kan deles opp og tilskrives ulike bærere.
