Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet ble lansert høsten 2017 og selger godt. Men hvordan skal vi forstå fenomenet Terje Tvedt? Observerer vi en trollmann som gjennom nitid kildegransking ser trender og historiske sammenhenger andre ikke er i nærheten av å se? Eller ser vi en tåkefyrste, det vil si en person som med overlegg uttrykker seg uklart og som sikrer seg på så mange vis at han blir uangripelig?
Jeg brukte deler av jula på å lese Tvedts bok. Den er usedvanlig spennende. En page-turner. Tvedt spinner en historie og et narrativ som få andre og forteller om fremveksten av det moderne Norge på en ny måte. Jeg leser samtidig om min egen deltakelse inn i det større 'vi'.
Den intellektuelles rolle
Tvedt setter det han kaller Norges internasjonale gjennombrudd inn i en egenartet kontekst, Han bruker historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag om Norge (fra 1963) og det Seip kalte landets overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten var konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet. Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Vi må fortolke på nytt og nå vil Tvedt gå i Seips fotspor.
Terje Tvedt har mottatt formidlingspriser og i 2007 Fritt Ord-prisen. Gjennom flere år har Tvedt satt søkelyset på våre selvbilder og våre bilder av andre. Han avkler oss, på sitt vis. Det gjør ikke alltid underverker for egen popularitet. Men Tvedt tør. Han er i så måte et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han gjør det den intellektuelle skal gjøre.
Jeg har hørt Tvedt holde foredrag om vann og vil anbefale alle som har sjansen til å gå på en slik forelesning. Jeg liker Tvedts historiske metode, han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 - 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer».
