Fagpressenytt

Forsikring er egentlig en deling av risiko mellom flere forsikringstakere gjennom f.eks. et forsikringsselskap. Man betaler en mindre premie som sammen med andres tilsvarende premier blir til et fond som benyttes til å betale erstatninger til de forsikrede. Dette betinger at mange bidrar inn til ordningen samtidig som relativt få tar ut fra «fondet». Forsikringer kan være offentlige eller private. Et eksempel på førstnevnte er Folketrygden. I folketrygdlovens §§5-6 og 5-6a beskrives trygdens stønad til tannbehandling. I Norge er det slik at voksenbefolkningen selv skal dekke sine kostnader til tannbehandling. Ikke desto mindre er det 15 grupper av tilstander / diagnoser der fellesskapet bidrar til å redusere slike kostnader. Er det grunnlag for å supplere dette med private tannhelseforsikringer?

Amerikanske tilstander

I USA er helsevesenet for en stor del finansiert gjennom forsikringsordninger. Systemet er dyrest i verden. Det brukes dobbelt så mye penger på helse per innbygger som i Norge, og tre ganger snittet i OECD. Det som gjør dette systemet så kostbart betegnes ofte som «principal-agent-problemet»: Den som betaler, forsikringsselskapet, mangler informasjon om pasientens behov. Pasienten som skal få behandlingen vet ikke hva som er nødvendig, mens legen som arbeider i institusjonen som opererer og medisinerer, tar beslutningen (1). Samtidig som det amerikanske systemet er meget kostbart står store deler av