Jeg skal møte Suzanne Brøgger i hennes leilighet i et 1700-tallshus i Indre By i København. Den ligger i en liten vakker gate omkranset av Chrisitiansborg, som huser nasjonalforsamlingen, Glyptoteket og Nationalmuseet. Det virker underlig passende, for Suzanne Brøgger anno 2018 er omtrent så langt unna den vilt overskridende erotiske primadonnaen vi husker fra 70- og 80-tallet som det er mulig å komme. Hun som alle kvinner i Danmark, Norge, og en masse andre land leste med glupsk iver. Hun som i 1973 debuterte med «Fri oss fra kjærligheten», der hun proklamerte ekteskapet og monogamiet dødt. Mens mange av leserne (og særlig leserinner) drømte om å bli like frigjorte, og helst også like vakre, som Suzanne. Hun har bodd stille og tilbaketrukket på landsbygda i flere tiår nå, og leiligheten i hovedstaden besøker hun bare en gang i blant. Så hvem kommer jeg egentlig til å møte? Er hun en overveldende og kanskje skrekkinnslagende diva? Eller en rolig og innadvendt «tilbake-til-naturen"-type med åndelige interesser?
Et norsk paradoks
Det står Zeruneith på ringeklokken, for hun har tatt sin manns navn. Og Suzanne Brøggers leilighet viser seg å være svakt spartansk uten å være streng. Her er det enkelt, med hvite vegger og få, men velvalgte antikviteter. Hun har ingen myke sofaer og ingen synlig TV. Vi setter oss ved et rundt spisebord, på veggen bak meg henger en akt av Modigliani. Den avbildede kvinnen ser nesten ut som Suzanne selv, men med mørkt hår. Skjønt det er jo ikke mulig, for maleren døde jo i 1920. Suzanne Brøgger er kledd helt i sort, sort skinnskjørt til knærne. Hun bærer ingen smykker. Håret har hun som hun alltid har hatt det, i myk midtskill, og i naturfarge. Naturansikt, kun den berømte øyensminken, ingen lebestift. Naturtenner. Men hun er fremdeles vakker i en alder av 73. Hun virker varm, beskjeden, høflig - en anelse reservert kanskje. Vi snakker om at hun ikke har vært i Norge på mange år, og synes det var på tide å gjenoppdage Danmarks nordlige nabo. Hva har skjedd med Norge, vil jeg vite. - Hva har skjedd? Hun ler. - Norge er blitt mer norsk. Norge er jo et paradoks. Derfor kaller jeg også boken «Omelette Norvégienne». Kold is og gyllen marengs. Norge som seg selv nok og som fredsmegler. - Eksotifiserer du ikke Norge litt også? Jeg tenker også på passuser som denne: «Fred er ikke bare Norges markedsførings-merkevare. Fred er en mental tilstand. Det skulle ikke forundre meg om fredsviljen og fredsinitiativene, det aktive fredsønsket, henger sammen med den måten nordmenn er forbundet med naturen på. Når man har den fristende stillheten og skjønnheten i det norske landskapet så nært, nesten som sitt eget indre, blir ethvert krigstiltak en latterlig, opprørende obskønitet» I Norge ler vi litt av det oppblåste norske selvbildet som en human stormakt - Gjør dere det? Dette er noe jeg selv føler når jeg ser norsk natur. Jeg føler som Wittgenstein det stille alvor. Man blir stille og taus av den mektige og overveldende naturen. - Mot slutten av boken sier du at Norge er det «heldigste stedet på jorden. Norge har alt. Hva mangler man? Kjærlighet? Beundring?» Så hva mangler vi, tror du? - Jeg tenker det er et blikk utenifra, en speiling. Er det ikke alle primadonnaers drøm å bli sett og beundret? Og Norge er en primadonna. For det er det rikeste og lykkeligste og skjønneste land i verden, sier Brøgger.
Norge som primadonna
Men hun har jo hørt om den særnorske kombinasjonen av stormannsgalskap og lillebrorskompleks. I boken forteller hun at hun ble bedt om å skrive boken av forlegger Erling Kagge: «Spørsmålet om jeg ville skrive en bok om Norge, minnet meg om den gamle historien fra verdenskongressen, der man ble enige om at hvert land skulle presentere et verk om elefanten. Englenderne skrev: Hunting elephants. Tyskerne: Der Elefant an sich. Einleitung, Band I-XII. Franskmennene: La vie amoureuse des elephants. Amerikanerne: How to make elephants bigger and better. Danskene: Elefant på hundrede måder. Mens det norske bidraget til elefantkonferansen het: Norge og nordmennene.» - Jeg trodde alle dere norske hadde hørt denne vitsen, kommenterer hun. -Men da jeg fortalte den til nordmennene rundt på min reise langs norskekysten, oppdaget jeg at ingen kunne den. Så bestemte jeg meg for å ha den med i boken. - På din tur langs norskekysten for å oppdage Norge snakket du jo med en del nordmenn, og det var ikke hvem som helst. Maleren Håkon Bleken, forfatterne Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, Kaj Skagen, idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, Morgenbladet-redaktør Lena Lindgren osv - Skal man erobre nytt land og vinne prinsessen som i eventyret om Askeladden, skal man ha hjelpere, og det skal være de beste, de med overnaturlige evner. Så jeg skaffet meg begavede inspiratorer. Utgangspunktet mitt var å finne ut om Norge var en kulturnasjon - Eller en sportsnasjon, som vi sier i Norge. Eller en nyrik oljenasjo
