For folk utenfor landbrukets rekker, vil nok ordet «kanaliseringspolitikk» framstå som helt gresk. For norsk landbruk, og i norsk landbrukspolitikk, er det et hovedmål og en bærebjelke.
Enkelt sagt, skal politikken legge til rette for kornproduksjon i de områdene hvor det er egnet for å drive med det, og samtidig legge til rette for bærekraftig grasbasert husdyrproduksjon i områdene som er egnet for det.
Men som Bondebladet omtalte behørig tilbake i 2018, har utviklingen i praksis på mange måter gått i stikk motsatt retning. Vi kalte det en anti-kanalisering:
* Økningen i ammekuprodusenter har skjedd der den i utgangspunktet ikke skal skje: På Østlandet, Sørlandet og i Trøndelagsregionen. I de tradisjonelle grasfylkene i vest og nord har det derimot vært en tilbakegang.
* Oppland skiller seg ut, for det er her den største veksten har skjedd. 150 flere ammekuprodusenter kom til i Oppland i perioden 2010 - 2018.
I bunn ligger en kornøkonomi med svekket lønnsomhet over tid. En rekke bønder i de typiske kornområdene har dermed gått over til å satse på gras og husdyrbaserte produksjoner.
- Store temperatursvingningerIkke uventet, ble nettopp kanaliseringpolitikken - eller fraværet av den - det store diskusjonstemaet under tirsdagens behandling av forslaget til nytt næringspolitisk program for Bondelaget i
