Arbeidsmanden
20.06.2019
Hun kjørte traktor da hun var 12 år, har fått knust inn ei rute av en isbjørn og skutt løs stein i gruveganger på 70 centimeters høyde. Nå starter et nytt eventyr for Anita Johansen.
Hun var knapt blitt tenåring da hun fikk beskjed av bonden på nabogården om å få purka ut av fjøset ved å kaste en kjetting over nakken på dyret. Hun bodde selv på en gård knappe hundre meter unna, i vakre Leirfjord på Helgelandskysten.
Anita Johansen, nyvalgt leder i Norsk Arbeidsmandsforbund, tar oss imot på de vårgrønne åkrene, nå eier hun gården hvor hun som 13-åring var avløser om sommeren. Hun hadde ansvar for hele fjøset og den nevnte purka, og trodde på bonden da han ga henne instrukser.
- «Husk å få ut purka! Det henger noe kjetting over fjøsdøra, den kan du tre over nakken på ho» var det siste han sa før han dro på ferie. Og så satt jeg der da, med gården alene - fanken, så jeg sleit! Purka var sterk - en kjetting i nakken hjalp ingenting. Ho for oppover slettene her, jeg etter. Heldigvis hadde ho dårlig kondis, så jeg fikk ho inn til slutt. Det var først etterpå at jeg forsto at gårdeieren bare hadde sagt det på pur faenskap.
Anita Johansen ler godt. - Det ble en vandrehistorie av meg og den purka, og jeg fikk etter en tid en gave fra en annen nabo: En glassjente og en glassgris med et tau imellom!
Skrekkblandet fryd
Det er gått førti år, Anita Paula Johansen er 53 og ble i mai valgt til leder for Norsk Arbeidsmandsforbund. Hun er langtfra laget av glass, oppveksten på gård og 26 års ansettelse i gruvene på Svalbard har herdet henne for lederoppgaven - likevel er hun overveldet over tilliten fra sine egne.
Da hun ble klappet fram som ny leder i Folkets Hus i Oslo i mai, var det noe som sprengte på i ansiktet, som om det ikke kunne romme alt hun følte.
- Jeg blir lett rørt. Skulle jeg en gang ikke ha noe annet å finne på, kan jeg ta jobb som gråtekone, sier hun og ler.
Hun var enstemmig innstilt til oppgaven, alt pekte i hennes retning, men likevel: Hun vet at hun bare har fire års erfaring fra forbundsledelsen, med èn periode bak seg som forbundssekretær og nestleder. Fra før har hun studier i administrative fag og mange år som hovedtillitsvalgt i Store Norske på Svalbard, før hun ble leder for forbundets avdeling i Longyearbyen og representant i landsstyret. I øysamfunnet var hun også politisk aktiv, og lærte seg å trykke på de rette knappene for å få noe gjort.
Som forbundssekretær har hun trykket på alle knapper for å få hjertebudskapet sitt fram: Folk flest trenger mineralene bergverk leverer, og næringa er viktig for det grønne skiftet. Nå skal hun snakke like engasjert om interessene til grupper som anleggsarbeidere, renholdere og vekter
Les opprinnelig artikkelAnita Johansen, nyvalgt leder i Norsk Arbeidsmandsforbund, tar oss imot på de vårgrønne åkrene, nå eier hun gården hvor hun som 13-åring var avløser om sommeren. Hun hadde ansvar for hele fjøset og den nevnte purka, og trodde på bonden da han ga henne instrukser.
- «Husk å få ut purka! Det henger noe kjetting over fjøsdøra, den kan du tre over nakken på ho» var det siste han sa før han dro på ferie. Og så satt jeg der da, med gården alene - fanken, så jeg sleit! Purka var sterk - en kjetting i nakken hjalp ingenting. Ho for oppover slettene her, jeg etter. Heldigvis hadde ho dårlig kondis, så jeg fikk ho inn til slutt. Det var først etterpå at jeg forsto at gårdeieren bare hadde sagt det på pur faenskap.
Anita Johansen ler godt. - Det ble en vandrehistorie av meg og den purka, og jeg fikk etter en tid en gave fra en annen nabo: En glassjente og en glassgris med et tau imellom!
Skrekkblandet fryd
Det er gått førti år, Anita Paula Johansen er 53 og ble i mai valgt til leder for Norsk Arbeidsmandsforbund. Hun er langtfra laget av glass, oppveksten på gård og 26 års ansettelse i gruvene på Svalbard har herdet henne for lederoppgaven - likevel er hun overveldet over tilliten fra sine egne.
Da hun ble klappet fram som ny leder i Folkets Hus i Oslo i mai, var det noe som sprengte på i ansiktet, som om det ikke kunne romme alt hun følte.
- Jeg blir lett rørt. Skulle jeg en gang ikke ha noe annet å finne på, kan jeg ta jobb som gråtekone, sier hun og ler.
Hun var enstemmig innstilt til oppgaven, alt pekte i hennes retning, men likevel: Hun vet at hun bare har fire års erfaring fra forbundsledelsen, med èn periode bak seg som forbundssekretær og nestleder. Fra før har hun studier i administrative fag og mange år som hovedtillitsvalgt i Store Norske på Svalbard, før hun ble leder for forbundets avdeling i Longyearbyen og representant i landsstyret. I øysamfunnet var hun også politisk aktiv, og lærte seg å trykke på de rette knappene for å få noe gjort.
Som forbundssekretær har hun trykket på alle knapper for å få hjertebudskapet sitt fram: Folk flest trenger mineralene bergverk leverer, og næringa er viktig for det grønne skiftet. Nå skal hun snakke like engasjert om interessene til grupper som anleggsarbeidere, renholdere og vekter
