Selv om skolens nye læreplanverk, innført trinnvis fra 2020, har gjort skolen mer nysgjerrig på hvordan kunst- og kulturmøter kan bidra til elevenes danning og utdanning, og Kulturtanken ikke vil legge læreplantilpasningen på den enkelte DKS-artisten, så finnes det de som advarer mot en forskyvning fra kunst mot pedagogikk.
Rapporten DKS og Kulturtanken argumenterer sterkt for mer samspill med skolen. - DKS' oppgave er ikke først og fremst å være fagrelevant, men å levere forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet, sier lærer og utøver.
Målet om å knytte DKS til læreplanen er på langt nær ny. Den kommer, som utredningen også peker på, blant annet frem i mandatet Kulturtanken har fra regjeringen som ber om samspill med skolens læreplaner.
Rapportforfatterne fra Oxford Research og Høgskulen på Vestlandet, skriver selv at DKS-utøvere uttrykker «uro for at læreplanens posisjon vil svekke kunstens autonomi», og legger til at det «trolig alltid være en viss friksjon, men utviklingen går i riktig retning» når mulighetene for nærmere samarbeid mellom skole og DKS behandles i utredningen.
30 år gammelt tema
Øystein Strand, som har ledet Kulturtanken de siste tre årene, og har bakgrunn som musiker og produsent av skolekonserter, kjenner problemstillingen - å knytte DKS nærmere skolen - godt fra før.
- Allerede da jeg jobbet som skolekonsertprodusent på 1990-tallet var dette et tema. Vi har snakket mye om dette problemet, men nesten aldri med skolen til stede, sier han.
Likevel mener Strand ikke at Oxford Research-utredningen slår inn åpne dører.
- Man har aldri klart å gjøre noe særlig med denne utfordringen de siste 25 årene. DKS er enormt viktig for kunstsektoren og for kunstnere, men engasjementet er ikke det samme i skolesektoren.
(fortsetter under)
- Dette var nettopp bakgrunnen for endringen som ble gjort i 2015-16, sier Strand, og viser til omleggingen av Rikskonsertene, flytting av arbeidsoppgaver og budsjettmidler til fylkeskommunene, og etableringen av Kulturtanken som sentralt, faglig organ for alle kunst- og kulturuttrykkene i DKS.
Skurr i forholdet
Strand viser til hvordan den mildt sagt manglende entusiasmen for DKS ikke bare fantes i skolen, men spredte seg langt inn i regjeringskontorene.
- Det var litt krise rett og slett. I etterpåklokskapens lys har jeg sett at denne kriseforståelsen på ingen måte var til stede i kultursektoren.
Men Strand tror ikke at det ligger an til noen form for «pedagogisering» av DKS, i den forstand at det vil komme krav om at alle kunstmøter skal inngå som en del av undervisningen i skolens fag konkret. Dette til tross for at utredningen klart snakker om å knytte DKS til læreplanen, om enn i overordnet betydning.
- Uansett er det ingen i Kulturtanken, U
