Etter at utviklingsminister Ulstein i januar fikk nøklene til sitt kontor, har det vært stille rundt avgjørelsen om en reform. Det er kanskje ikke så rart. Å sette seg inn i en omfattende bistandsportefølje innebærer en bratt læringskurve, og det har vært forståelig at synlighet og det å lytte til norske bistandsaktører har vært førsteprioritet for statsråden.
Reformdebatten har naturligvis også dabbet av fordi norske bistandsaktører kanskje er fornøyd med status quo. Kritikken mot reformen ble fort omgjort til en kamp om oppmerksomhet og midler, der de fleste nå har gitt den nye utviklingsministeren beskjed om at en satsing på akkurat deres fagområder er nøkkelen til å oppnå bærekraftsmålene.
Uten en overordnet strategisk retning vil ikke norsk bistand og utviklingspolitikk komme seg videre. Etter 100 dager som minister er bryllupsreisen over, og det er på tide å ta tak i de ubehagelige, men nødvendige utfordringene.
Så lenge bistandsdebatten domineres av politiske
