Fagpressenytt

Hvis du befinner deg i Hardanger, og du tilfeldigvis ser en dame med krøllete mørkt hår og en proff hagesaks i beltet, kan det hende du har støtt på Hege Iren Aasdal. Bergenseren som har en stor lidenskap for gamle landbrukstradisjoner og sjølberging. Så sterk var dragningen mot det å videreføre og formidle norske håndverkstradisjoner, at hun og familien kjøpte småbruk i Hardanger etter at hun hadde studert folkekunst på Raulandakademiet og flyttet hit og dit. Nå driver hun et kurvfletterverksted utenfor Øystese i Hardanger hvor hun er godt i gang med det treårige stipendiatet hos Norsk handverksinstitutt. Hun er altså én av seks profesjonelle tradisjonshåndverkere som får stipendiatsmidler til å fordype seg i smale felt innen norsk håndverkstradisjon.

TO RETNINGER
Kurvmakeri kan deles i to retninger. Den europeiske metoden som kurvmakerne i byene utførte, ofte med import treverk, og den lokale bygdeflettingen av de ressursene som gården ga tilgang til.
- Fjatlaved, sier hun. Det er deler av treet som er så små at de ikke en gang egner seg som ved. Hun viser tommelen.
- Så tynne skal renningene være. Litt tykkere enn tommelen. Gjerne to til tre meter lange. Prosessen er møysommelig, men det kommer vi tilbake til. Mye av jobben ligger i å finne riktige emner ute i naturen. På storgårdene, for eksempel oppover i Gudbrandsdalen var det gårdsfolkene som flettet kurver, mens på vanlige og mindre bruk, gjorde bonden flettingen selv.
- Fletting er tungt så det var mannfolkarbeid mens kvinnene hadde mer enn nok med u