Fontene forskning
17.12.2020
Arbeid ved barneverninstitusjoner er en kjernevirksomhet for sosialarbeidere i Norge, og praksiser ved barneverninstitusjoner er stadig gjenstand for debatt. Artikkelen tar utgangspunkt i veiledningsmøter ved barneverninstitusjoner, hvor ansatte reflekterer over arbeidet knyttet til én spesifikk ungdom.
... I analysen av ansattes refleksjoner undersøker jeg hva som disponerer de ansattes samtaler med hverandre, for å synliggjøre selvfølgeliggjorte forståelsesmåter og med dette bidra til refleksjon over sosialt arbeids praksis. Gjennom analysen trer «det autonome barn» frem som en tverrgående logikk som legger rammer for de ansattes praksiser. Artikkelen peker på hvordan nåtidige forståelser av ungdommen som autonom skaper et spesifikt handlingsrom for de ansatte, gjennom hva som er mulig å si og gjøre i arbeidet ved barneverninstitusjonen. Artikkelen inngår i et doktorgradsarbeid om handlingsrommet for relasjoner mellom ungdom og ansatte på barneverninstitusjonen. Bruk av barneverninstitusjon som barneverntiltak er et omdiskutert tema i offentligheten, ofte i normativ forstand i form av hvorvidt barn og unge bør plasseres på barneverninstitusjon. Institusjonstilbudet i Norge er sammensatt av statlig eide barneverninstitusjoner og privateide (statlig godkjente) barneverninstitusjoner, og ved utgangen av 2018 var det 995 barn og unge på barneverninstitusjon (SSB, 2019). Siden 2004 har det foregått en villet nedbygging av institusjonstilbudet, i tråd med en oppfatning om at barn og unge primært skal plasseres i fosterhjem (Backe-Hansen, Bakketeig, Gautun & Grønningsæter, 2011).
Denne artikkelen peker på hvordan forståelser av ungdommene som autonome påvirker de ansattes handlingsrom for sosialt arbeid på barneverninstitusjonen. Sosialt arbeid befinner seg i flere spenningsfelt samtidig, mellom individ og samfunn, mellom teori og praksis og mellom hjelp og kontroll (Levin, 2015). I denne artikkelen er det særlig dimensjonen hjelp-kontroll som kommer til syne i de ansattes refleksjoner om endringsarbeid som ivaretar ungdommens autonomi. Hjelp og kontroll er dimensjoner ved sosialt arbeid som er til stede samtidig og påvirker maktbalansen mellom sosialarbeider og bruker. Sentralt i forståelse av sosialt arbeid som hjelp er de yrkesetiske prinsippene om medvirkning og myndiggjøring, og at hjelpen skal ta utgangspunkt i klientens egen forståelse av sine behov (FO, 2019; IFSW, 2018). Dette er i tråd med styrkeperspektiver i sosialt arbeid som innebærer å fokusere på menneskers ressurser og at mennesker vet hva som er best for dem selv og hva de har behov for (Healy, 2014; Solem, 2017). Spenningsfeltet hjelp-kontroll innebærer imidlertid at samtidig som hjelpesøker skal få hjelp på sine premisser, skal velferdsstatens målsettinger realiseres (Eide, 2016).
Barneverninstitusjoner i Norge har ulike faglige innramminger av sin virksomhet, men er uansett forpliktet til å utarbeide en skriftlig plan som blant annet skal redegjøre for målgruppe og faglige målsettinger for virksomheten ( jfr. Forskrift om internkontroll i institusjoner, 2008). Samtidig fremhever barnevernloven (1992) at barn som bor på barneverninstitusjon skal kunne bestemme i personlige spørsmål, ha bevegelsesfrihet og være sammen med andre som de selv ønsker, så fremt dette forenlig med barnets alder og modenhet, med formålet med institusjonsoppholdet samt institusjonens ansvar for driften. Dette innebærer at de ansatte både skal tilby faglig forankret hjelpe- og endringsarbeid, og samtidig ivareta ungdommenes rett til frihet og medbestemmelse. Barneverninstitusjonens faglige forankring samt lover og retningslinjer rammer inn de ansattes praksiser. Samtidig vil de ansattes handlingsrom være formet av rådende forståelser av ungdom. Innen vestlige forståelsesmåter råder et syn på ungdom som sårbare og i risiko, og med behov for både omsorg og kontroll, samtidig som ungdommen søker selvstendighet og løsrivelse fra familien (Hennum, 2002). Ericsson (2009, s.10-17) beskriver fire kulturelle strømninger som har påvirket synet på barn generelt. Blant disse hevder hun at synet på barnet som autonomt er en strømning som har hatt betydning. I dette ligger et syn på barnet som et individ som er en selvstendig aktør og rettighetsborger, som forplikter voksne til å anlegge et barneperspektiv og ha øye for barnets selvstendige interesser. Som jeg vil komme tilbake til, kommer denne strømningen, det autonome barnet, til syne i analysen av de ansattes refleksjoner i veiledningsmøtene.
FORSKNING OM BARNEVERNINSTITUSJONER
Flere studier av hverdagslivet på barneverninstitusjoner peker på at barn og unge kan oppleve at deres krav på medvirkning ikke blir ivaretatt, at de opplever situasjonen som unormal og reglene som rigide (Ulset, 2010; Ulset & Tjelflaat, 2013). Ungdommene i Ulsets studie fortalte at de føler seg ufrie og unormale og at det er vanskelig å forstå hverdagen i en barneverninstitusjon. Videre så det ut til at sammensetningen av beboere med ulike behov kunne medføre at organisatoriske hensyn og hensynet til fellesskapet kunne gå foran individets interesser (Ulset, 2010). I Danmark fant Egelund, Christensen, Jakobsen, Jensen og Olsen (2009) at regler og rutiner er en integrert del av hverdagslivet på barneverninstitusjoner, noe som kan skape utfordringer med å få til brukermedvirkning og individuelt tilpasset omsorg. Videre kan regler og rutiner bidra til avstand mellom ungdom og ansatte, slik Gautun, Sasaoka og Gjerustad (2006) beskriver at forholdet mellom ansatte og ungdommer blir påvirket av de institusjonelle rammene, til tross for at begge parter uttrykte et ønske om å være hverandre nær. Helsetilsynet (2019) konkluderer etter tilsyn med 60 barneverninstitusjoner at et flertall av institusjonene sviktet i hvordan de gjorde seg kjent med barnets syn på sin egen situasjon. Videre påpeker Helsetilsynet at barn har behov for «tydelige rammer som oppleves som omsorg» og hevder et flertall av institusjonene sviktet på dette punktet.
En dynamisk blanding av hjem, arbeidsplass og institusjon former barneverninstitusjonens hverdagsliv, samt de ansattes forståelse av sitt handlingsrom og av ungdommenes rettigheter (Backe-Hansen, Løvgren, Neumann & Storø, 2017). Egelund og Jakobsen (2009) hevder at utformingen av hverdagslivet ved barneverninstitusjonen avhenger av hvordan de ansatte håndterer motsetningsfylte krav og forventninger som rammer inn institusjonens virksomhet. Schwartz (2007) peker på at de ansattes problemforståelser har innflytelse på profesjonelle praksiser og understreker at for sterk vektlegging av individuelt syn på barnet kan gå på bekostning av en kontekstuell forståelse av barnets utfordringer. Reime (2017) diskuterer hvordan de ansattes konstruksjon av barnet og dets behov får betydning for bruk av tvang og håndtering av barnets rettigheter. Hun argumenterer for at posisjonering av barnet som uansvarlig åpner for praksis preget av rutiner og kontroll, til forskjell fra en forståelse av barnet som kompetent som i større grad åpner for barnets medvirkning.
Denne artikkelen er et bidrag til kunnskap om sosialt arbeid som praksis i barneverninstitusjoner. I artikkelen ser jeg nærmere på hvordan ansatte reflekterer over ungdommenes fungering og behov og hva de foreslår som aktuelle intervensjoner, med problemstillingen: Hva disponerer de ansattes refleksjoner i veiledningsmøter på barneverninstitusjoner? Artikkelen er del av et forskningsarbeid om handlingsrommet for relasjoner mellom ungdom og ansatte ved barneverninstitusjonen (Sommerfeldt, 2019). Jeg vil i det følgende beskrive Foucaults (1999, 2007, 2008) dispositiv, et perspektiv som fungerer som en vitenskapsteoretisk ramme og som analysestrategi for artikkelen. Ved hjelp av Foucaults dispositive analyse vil jeg analysere hvordan synet på ungdom som autonom kan skape muligheter og begrensninger for de ansattes praksiser.
FOUCAULTS DISPOSITIV
Overnevnte studier peker på maktulikheten mellom ungdom og ansatte ved barneverninstitusjoner, og hvordan ungdommene blir underlagt rutiner og regler som bidrar til å befeste maktulikheten. Makt blir da oppfattet som festet ved de ansatte, som en makt over ungdommene de arbeider med. Dette synet på makt er i tråd med Webers definisjon av makt som muligheten til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand (Weber, 2000). En slik maktforståelse understreker at de ansatte har makt over ungdommen i kraft av sin rolle som voksen, som ansatt på barneverninstitusjonen og av sin profesjon.
Foucault (1980) bidrar med et annet perspektiv på makt. Gjennom sine studier viste han hvordan makten er til stede overalt og ikke
Les opprinnelig artikkelDenne artikkelen peker på hvordan forståelser av ungdommene som autonome påvirker de ansattes handlingsrom for sosialt arbeid på barneverninstitusjonen. Sosialt arbeid befinner seg i flere spenningsfelt samtidig, mellom individ og samfunn, mellom teori og praksis og mellom hjelp og kontroll (Levin, 2015). I denne artikkelen er det særlig dimensjonen hjelp-kontroll som kommer til syne i de ansattes refleksjoner om endringsarbeid som ivaretar ungdommens autonomi. Hjelp og kontroll er dimensjoner ved sosialt arbeid som er til stede samtidig og påvirker maktbalansen mellom sosialarbeider og bruker. Sentralt i forståelse av sosialt arbeid som hjelp er de yrkesetiske prinsippene om medvirkning og myndiggjøring, og at hjelpen skal ta utgangspunkt i klientens egen forståelse av sine behov (FO, 2019; IFSW, 2018). Dette er i tråd med styrkeperspektiver i sosialt arbeid som innebærer å fokusere på menneskers ressurser og at mennesker vet hva som er best for dem selv og hva de har behov for (Healy, 2014; Solem, 2017). Spenningsfeltet hjelp-kontroll innebærer imidlertid at samtidig som hjelpesøker skal få hjelp på sine premisser, skal velferdsstatens målsettinger realiseres (Eide, 2016).
Barneverninstitusjoner i Norge har ulike faglige innramminger av sin virksomhet, men er uansett forpliktet til å utarbeide en skriftlig plan som blant annet skal redegjøre for målgruppe og faglige målsettinger for virksomheten ( jfr. Forskrift om internkontroll i institusjoner, 2008). Samtidig fremhever barnevernloven (1992) at barn som bor på barneverninstitusjon skal kunne bestemme i personlige spørsmål, ha bevegelsesfrihet og være sammen med andre som de selv ønsker, så fremt dette forenlig med barnets alder og modenhet, med formålet med institusjonsoppholdet samt institusjonens ansvar for driften. Dette innebærer at de ansatte både skal tilby faglig forankret hjelpe- og endringsarbeid, og samtidig ivareta ungdommenes rett til frihet og medbestemmelse. Barneverninstitusjonens faglige forankring samt lover og retningslinjer rammer inn de ansattes praksiser. Samtidig vil de ansattes handlingsrom være formet av rådende forståelser av ungdom. Innen vestlige forståelsesmåter råder et syn på ungdom som sårbare og i risiko, og med behov for både omsorg og kontroll, samtidig som ungdommen søker selvstendighet og løsrivelse fra familien (Hennum, 2002). Ericsson (2009, s.10-17) beskriver fire kulturelle strømninger som har påvirket synet på barn generelt. Blant disse hevder hun at synet på barnet som autonomt er en strømning som har hatt betydning. I dette ligger et syn på barnet som et individ som er en selvstendig aktør og rettighetsborger, som forplikter voksne til å anlegge et barneperspektiv og ha øye for barnets selvstendige interesser. Som jeg vil komme tilbake til, kommer denne strømningen, det autonome barnet, til syne i analysen av de ansattes refleksjoner i veiledningsmøtene.
FORSKNING OM BARNEVERNINSTITUSJONER
Flere studier av hverdagslivet på barneverninstitusjoner peker på at barn og unge kan oppleve at deres krav på medvirkning ikke blir ivaretatt, at de opplever situasjonen som unormal og reglene som rigide (Ulset, 2010; Ulset & Tjelflaat, 2013). Ungdommene i Ulsets studie fortalte at de føler seg ufrie og unormale og at det er vanskelig å forstå hverdagen i en barneverninstitusjon. Videre så det ut til at sammensetningen av beboere med ulike behov kunne medføre at organisatoriske hensyn og hensynet til fellesskapet kunne gå foran individets interesser (Ulset, 2010). I Danmark fant Egelund, Christensen, Jakobsen, Jensen og Olsen (2009) at regler og rutiner er en integrert del av hverdagslivet på barneverninstitusjoner, noe som kan skape utfordringer med å få til brukermedvirkning og individuelt tilpasset omsorg. Videre kan regler og rutiner bidra til avstand mellom ungdom og ansatte, slik Gautun, Sasaoka og Gjerustad (2006) beskriver at forholdet mellom ansatte og ungdommer blir påvirket av de institusjonelle rammene, til tross for at begge parter uttrykte et ønske om å være hverandre nær. Helsetilsynet (2019) konkluderer etter tilsyn med 60 barneverninstitusjoner at et flertall av institusjonene sviktet i hvordan de gjorde seg kjent med barnets syn på sin egen situasjon. Videre påpeker Helsetilsynet at barn har behov for «tydelige rammer som oppleves som omsorg» og hevder et flertall av institusjonene sviktet på dette punktet.
En dynamisk blanding av hjem, arbeidsplass og institusjon former barneverninstitusjonens hverdagsliv, samt de ansattes forståelse av sitt handlingsrom og av ungdommenes rettigheter (Backe-Hansen, Løvgren, Neumann & Storø, 2017). Egelund og Jakobsen (2009) hevder at utformingen av hverdagslivet ved barneverninstitusjonen avhenger av hvordan de ansatte håndterer motsetningsfylte krav og forventninger som rammer inn institusjonens virksomhet. Schwartz (2007) peker på at de ansattes problemforståelser har innflytelse på profesjonelle praksiser og understreker at for sterk vektlegging av individuelt syn på barnet kan gå på bekostning av en kontekstuell forståelse av barnets utfordringer. Reime (2017) diskuterer hvordan de ansattes konstruksjon av barnet og dets behov får betydning for bruk av tvang og håndtering av barnets rettigheter. Hun argumenterer for at posisjonering av barnet som uansvarlig åpner for praksis preget av rutiner og kontroll, til forskjell fra en forståelse av barnet som kompetent som i større grad åpner for barnets medvirkning.
Denne artikkelen er et bidrag til kunnskap om sosialt arbeid som praksis i barneverninstitusjoner. I artikkelen ser jeg nærmere på hvordan ansatte reflekterer over ungdommenes fungering og behov og hva de foreslår som aktuelle intervensjoner, med problemstillingen: Hva disponerer de ansattes refleksjoner i veiledningsmøter på barneverninstitusjoner? Artikkelen er del av et forskningsarbeid om handlingsrommet for relasjoner mellom ungdom og ansatte ved barneverninstitusjonen (Sommerfeldt, 2019). Jeg vil i det følgende beskrive Foucaults (1999, 2007, 2008) dispositiv, et perspektiv som fungerer som en vitenskapsteoretisk ramme og som analysestrategi for artikkelen. Ved hjelp av Foucaults dispositive analyse vil jeg analysere hvordan synet på ungdom som autonom kan skape muligheter og begrensninger for de ansattes praksiser.
FOUCAULTS DISPOSITIV
Overnevnte studier peker på maktulikheten mellom ungdom og ansatte ved barneverninstitusjoner, og hvordan ungdommene blir underlagt rutiner og regler som bidrar til å befeste maktulikheten. Makt blir da oppfattet som festet ved de ansatte, som en makt over ungdommene de arbeider med. Dette synet på makt er i tråd med Webers definisjon av makt som muligheten til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand (Weber, 2000). En slik maktforståelse understreker at de ansatte har makt over ungdommen i kraft av sin rolle som voksen, som ansatt på barneverninstitusjonen og av sin profesjon.
Foucault (1980) bidrar med et annet perspektiv på makt. Gjennom sine studier viste han hvordan makten er til stede overalt og ikke
