I den globale kapitalismens tidsalder er det tre autoritære stater som styres av kommunistpartier med sosialisme som offisielt utviklingsmål og som har høyest økonomisk vekst og løftet flest ut av fattigdom. Kina, Vietnam og Laos hevder at de har funnet sin egen utviklingsmodell ved å kombinere markedsøkonomi med sosialisme. Ifølge offisielle doktriner er den 'sosialistiske markedsøkonomien' ikke kapitalisme, men en mer bærekraftig og sosialt rettferdig bruk av markedsmekanismer til å fremme nasjonal utvikling med økt levestandard.
Under den globale finanskrisen i 2007-2009 løftet mange frem 'den kinesiske modellen' som en mer stabil og utviklingsvennlig modell enn den markedsliberale 'Washington-konsensus'-modellen. Kinas lederskap holdt seg den gang unna denne debatten, men Kinas nåværende leder Xi Jinping er mindre beskjeden enn sine forgjengere. Under Kommunistpartiets 19. kongress i 2017 erklærte han at Kina var parat til å fungere som modell for andre land, og han har senere ved flere anledninger anbefalt utviklingsland å lære fra Kina. Hvis Beijing nå er rede til å bruke penger og ressurser på å 'eksportere' sin utviklingsmodell blir dette et viktig utviklingspolitisk spørsmål. Den «sosialistiske markedsøkonomien» i Kina, Vietnam og Laos må tas på alvor, og dens forutsetninger og resultater må vurderes nøye.
I den nylig utgitte boken The Socialist Market Economy in Asia: Development in China, Vietnam and Laos diskuterer vi denne modellens særegenheter, resultater og utfordringer. Hvor vellykket er egentlig denne modellen? Og kan den kopieres av andre utviklingsland?
Utviklingssuksesser?
Fire tiår med høy økonomisk vekst har gjort Kina til en supermakt, men også Vietnam og Laos har hatt høye vekstrater. I løpet av de tre tiårene 1989-2018 hadde Kina en gjennomsnittlig årlig vekst i bruttona
