Mens forskere på Bangladesh oftest har en makroøkonomisk tilnærming velger Jansen en snevrere, men vel så interessant strategi. I flere omganger drar han tilbake til landsbyen Bhaimara, hvor hans forskning startet midt på 1970-tallet. Hans forsett er bl.a. å møte igjen mennesker og se om - og eventuelt hvordan - deres rammebetingelser har endret seg. Nærmest ham under de mange opphold i Bhaimara står Nazibor Rahman, som tolk, kjentmann og etter hvert god venn. Rahman tok del i utformingen av forskningsprosjektet som ledet fram til dagens bok, men han døde før skrivingen for alvor kom i gang. Forfatteren er raus nok til å ta med bangledesheren som medforfatter på bokens omslagsside.
Kompliserte strukturer
Jansen er seg bevisst de praktiske og teoretiske problemer komparative studier over tid reiser, men ikke desto mindre makter han å beskrive og drøfte sentrale utviklingstrekk i Bhaimara over mer enn en tretti årsperiode. Sentrale indikatorer er innbyggernes helse- og ernæringssituasjon, omfanget av barns skolegang, folks bo- og livskvalitet, inntekt fra arbeid i landbruket, nye yrkes- og opplæringsmuligheter og NGO-aktiviteter i landsbygda. Forfatteren har opp til det siste på nytt intervjuet mange av dem han første gang intervjuet for mer enn 30 år siden. Han har skaffet seg innsikt om skjebnen til enkeltindivider og familier, hvordan det har gått med folk som nå er gamle eller døde og hvordan er barnas livssituasjon sammenlignet med foreldrenes?
Som andre landsbyer i Bangladesh rommer Bhaimara kompliserte strukturer, ulike typer motsetningsforhold og mang en kodeks som ikke er tilpasset en utenlandsk forsker. Gjennom en ydmyk væremåte har forfatteren tidligere som n
