Fagpressenytt

Jannecke Peersen tar blidt imot Bioingeniøren en tidlig morgen i mars. Turen fra jernbanestasjonen til Sandnes helsesenter, der hun har sitt daglige virke, blir gjort til fots på ti minutter. Nesten framme stopper vi og beundrer det vakre, hvite funkisbygget fra 30-tallet som huser både korttidsavdeling og avdelinger for etterbehandling og rehabilitering.
- Den eldste delen av huset er faktisk over hundre år. Resten er fra 1930-tallet, men alt er nylig pusset opp, forteller Peersen.
Kommunebioingeniør er ikke den formelle tittelen hennes, men det er det hun kaller seg.
- Fordi det er det jeg er! Jeg sørger for at kommunen har et godt, kvalitetssikret system rundt prøvetakingen og de pasientnære analysene.

Utviklet stillingen selv
Peersen har jobbet i Sandnes i fire og et halvt år. Etter fem år på mikrobiologisk avdeling og 27 på medisinsk biokjemi ved sykehuset i Stavanger var hun lysten på noe nytt. Hun hadde nylig fylt 60 og det var ingen selvfølge at hun skulle få ny jobb på første forsøk, men det gjorde hun. I dag pendler hun de 13 minuttene mellom Rogalands hovedstad og Sandnes med tog. Det var en sykepleier som ansatte henne. Han var sikker i sin sak, han ville ha en bioingeniør til kommunen.
- Arbeidsoppgavene var ikke klarlagt da, de måtte jeg stort sett utvikle underveis, forteller Peersen. Hun startet med å reise rundt til de åtte sykehjemmene i kommunen (Sandnes har døpt sykehjemmene sine for bo- og aktivitetssentre, men Peersen bruker den gamle betegnelsen) for å presentere seg selv og bli kjent.
- Sykepleierne tar stort sett blodprøvene selv, og flere av sykehjemmene har utstyr for CRP, Hb, glukose og INR, men det hender jeg må hjelpe til.

Vindusløs