Fram til den kalde krigens slutt var «sivilsamfunnet» ofte diskutert i politisk filosofi, ikke i utviklingspolitisk tenking. Vi hadde kirker, fagbevegelse, miljøbevegelse, hjelpeorganisasjoner, rettighetsorganisasjoner, politiske organisasjoner, frigjøringsbevegelser og allslags interessegrupper. De fylte ulike roller og hadde antakelig ingen felles identitet som «sivilt samfunn».
Storstilt NGO-industri
Det var først rundt 1990 at «sivilsamfunnet» i sin nåværende form kom på banen. Inspirert av demokratiprosesser i Øst-Europa kom vestlige eksperter fram til at sivilsamfunnet var avgjørende for nye demokratier. Det passet godt for bistandsgiverne. De ivret etter å få medinnflytelse i de nye demokratiene, men av diplomatiske grunner måtte de være forsiktige med å blande seg inn i politikk. Dermed var det økonomiske grunnlaget lagt for en storstilt, bistandsfinansiert industri.
«Sivilt samfunn» ble samlebetegnelsen på et konglomerat av ulike organisasjoner, som krevde en sentral rolle i fattige lands utvikling. Det omfattet både tradisjonelle samfunnsaktører og et enormt antall nye organisasjoner - hundrevis fra nord, titusenvis i sør - ofte med gode prosjektsøknader, men lite folkelig forankring. Likevel ble de den nærmest ubestridte forvalter av «stemmen fra sør» i utviklingsdebatter i nord. Med flere milliarder å velge mellom, er det jo ikke vanskelig å finne noen i «sør», som sier det du gjerne vil høre. «Sivilsamfunnet» fikk status som representanten for folk flest og en slags demokratisk garantist, tidvis med mer innflytelse enn folkevalgte i de nye demok
