Tidsskrift for norsk psykologforening
03.09.2018
Når driftsperspektivet faller bort, forenkles forståelsen av pasienters seksuelle vansker og parforholdets problemer.
I 1995 stilte den franske psykoanalytikeren André Green spørsmålet:
Has sexuality anything to do with psychoanalysis? (Green, 1995). Green mente at det psykoanalytiske fagfeltet var endret: Seksualitet hadde mistet sin posisjon som navet i den psykoanalytiske teorien. I stedet hadde objektrelasjoner rykket inn i sentrum. André Green var en nøkkelfigur i internasjonal psykoanalyse og anses av mange som psykoanalysens nestor i Frankrike. Artikkelen vakte oppsikt i det internasjonale psykoanalytiske miljøet. Greens oppfatning kan senere sies å ha blitt underbygd gjennom Peter Fonagys (2008) analyse av henvisninger til seksualitet i engelskspråklige psykoanalytiske tidsskrifter: Mellom 1925 og 2000 falt antallet referanser dramatisk. Tanken om seksualitet som den sentrale psykologiske drivkraft i menneskelivet synes å ha blitt svekket gjennom det som er blitt kalt den «relasjonelle vending». Et mål med artikkelen er å diskutere hva denne nedprioriteringen av drift betyr for teorien og for terapeutisk praksis. Har noe vesentlig gått tapt?
I artikkelen drøfter jeg først forholdet mellom drift og relasjon (objektsøken). Deretter utdyper jeg hvordan menneskelig seksualitet preges av at «den andre» internaliseres som et tapt objekt som forblir gjenstand for våre ubevisste lengsler. Dette gir en bakgrunn for å forstå jakten på den eneste rette. Videre diskuteres opplevelsen av seksualitet som en endret, overskridende bevissthetstilstand - erotikkens «annethet» (otherness). Artikkelen argumenterer for at det å svekke drifts perspektivet fører med seg en mer overflatisk klinisk forståelse, for eksempel når det gjelder pasienters seksuelle vansker og parforholdets problemer. Driftstanken utgjør en motvekt mot en for stor vektlegging av relasjonens betydning.
DRIFT OG RELASJON
I det følgende skal jeg med utgangspunkt i Freuds seksualteori drøfte drift og objektsøken som motivasjonelle krefter. Dette er krefter som kan være på kollisjonskurs og medføre konflikt og motsetninger i menneskets kjærlighetsliv.
Sigmund Freud definerer drift (tysk Trieb 2) som en psykisk representasjon av impulser og stimuleringer innenfra - det dreier seg om et indre «press», en form for kroppslig spenning som søker utløp. Begrepet drift ligger «på grensen mellom det mentale og det fysiske» (Freud, 1905/1953, s. 168). Driften har ikke et gitt innhold, men representerer en form for «krav» om psykisk arbeid. I denne artikkelen avgrenser jeg definisjonen av drift til Freuds første driftsteori, som opererer med et skille mellom selvoppholdelsesdrifter og seksualdrifter. Det er gjennom beskrivelsen av den menneskelige seksualitet at det freudske driftsbegrepet får sin form (Laplanche & Pontalis, 1971). I psykoanalytisk teori (og praksis) defineres seksualitet - eller mer presist psykoseksualitet - som søken etter lyst. Seksualitet er knyttet til erogene soner (munn, anus) og ikke begrenset til genital lyst. Begrepet psykoseksualitet omfatter lystens utallige, maskerte og forskjøvne former. Freud anvender også begrepet «libido» som betegnelse på denne lystsøken, som han anser som en grunnleggende drivkraft (lystprinsippet) i menneskelivet.
I verket Tre avhandlinger om seksualteori (Freud, 1905/1953) argumenterer Freud mot sin tids konvensjonelle oppfatning av seksualitet: 1) Den er fraværende i barndommen, 2) den vekkes i puberteten, og 3) målet for seksualdriften er samleie og reproduksjon. De to første anta
3 kelsene utfordres gjennom observasjoner av det Freud kaller infantil seksualitet, som tydeliggjør hvordan psykoseksualitet rommer en bred forestilling om lystsøking. Erkjennelsen av den infantile seksualiteten innebærer et paradigmeskifte som snur den vanlige oppfatningen av seksualitet på hodet (Gammelgaard og Zeuthen, 2010). Modell-eksemplet er tommelfingersuging - sensuell suging. Et lite barn som suger på tommelen (eller smokken) kan være fullstendig absorbert i en innovervendt nytelse - uavhengig av den ytre verden. Freud kaller dette
autoerotikk. Men sugingen er ikke bare autoerotisk. Det sugende barnet søker etter en lysttilfredsstillelse som allerede er erfart, og som barnet søker å gjenskape (Freud, 1905/1953, s. 181). Den diende babyen som faller i søvn med blussende kinn og salig smil, er selve prototypen på seksuell tilfredsstillelse og et «sinnbilde på en kjærlighetsrelasjon» (Freud, 1905/1953, s. 222). Mennesket har behov for å gjenta denne urtilfredsstillelsen.
Den tredje «folkelige» antakelsen er at seksualdriften er rettet mot personer av motsatt kjønn, og at målet er samleie og reproduksjon. Klinisk observasjon viser imidlertid at seksuell tenning ikke nødvendigvis er knyttet til et heterofilt objekt. Noen mennesker er homofile, noen biseksuelle; noen tenner på dyr, noen på barn. Freud fremholder her at «sexual abuse of children is found with uncanny frequency» (Freud, 1905/1953, s. 148). Dette er interessant å merke seg i lys av den sterke kritikken Freuds tenkning ble møtt med på 1990-tallet: Kritikere fra feministisk hold hevdet at Freud sviktet seksuelt misbrukte kvinner og barn da han forlot sin forføringsteori og utviklet teorien om ødipalkonflikten (Masson, 1984). Freud forlot aldri kunnskapen om seksuelle overgrep - det han forlot, var tanken om forføring som en universell forklaring på nevroser.
På denne bakgrunn er det klart at driftens objekt ikke er gitt (Freud, 1905/1953, s. 147-148). Vi er vant til å tenke at det er et tettere bånd mellom driften og seksualobjektet enn det som er tilfellet. Det som er konstant, er noe
annet enn objektet - det vesentlige er driften i seg selv, slik man hyllet den i antikkens dionysiske fester. Klinisk erfaring viser at heller ikke driftens mål er gitt - mennesker kan ha andre driftsmål enn samleie. Seksuell aktivitet som anvender andre deler av kroppen enn genitaliene, betegnes som pervers. Perversjoner er uttrykk for såkalte partialdrifter - lystsøken knyttet til spesifikke erogene soner som munn og anus. Med en slik vid betydning blir det såkalt perverse normalt - partialdrifter og erogene soner har vi alle. Det perverse er ikke patologisk - snarere er det motsatt: Det er manglende toleranse for det perverse som fører til nevrose. Nevrosen er i Freuds tenkning så å si perversjonens motsats - «symptoms are formed in part at the cost of abnormal sexuality; neuroses are, so to say, the negative of perversions» (Freud, 1905/1953, s. 165). Partialdriftene søker tilfredsstillelse uavhengig av hverandre; tilfredsstillelsen er primært autoerotisk og er ikke knyttet til ett spesifikt objekt. I puberteten, derimot, samles de ulike formene for lystsøken slik at den såkalt genitale sone får forrang og driften rettes mot ett objekt - et nytt, voksent seksualobjekt.
En sentral tanke i Freuds seksualteori er at spesifikke erogene soner (oral, anal, fallisk) definerer bestemte faser i den psykoseksuelle utvikling. «Stans» langs denne utviklingslinjen, ved at lysten fikseres i én enkelt erogen sone, kan være årsak til patologi. Den fikserte impulsen vil prege utviklingen av personligheten, ikke minst ved at fikseringen «binder» kraft og vitalitet. Fasefiksering og regresjon til en forgangen lystmodalitet er således to hovedbegreper i denne tidlige psykoanalytiske forståelsen av patologi. En terapeutisk målsetting blir her å løse opp i fikseringer.
Oppsummert viser psykoseksualitet som psykologisk drivkraft til menneskets søken etter lyst. Denne lystsøken, som har sin kilde i den infantile seksualiteten, må atskilles fra seksualitet som reproduktiv funksjon. Psykoseksualiteten har forskjellige ikke-genitale uttrykk i oss alle - homofile-, biseksuelle- og polymorft-perverse fantasier er en iboende del av menneskelig seksualitet. Vi kan snakke om «the normative abnormality of sexuality» (Stein, 2008, s. 47).
Hvilken betydning har objektet for utvikling av driftslivet? I min lesning er det en iboende spenning i Tre avhandlinger om seksualteori på dette punktet. På den ene siden er lyst og tilfredsstillelse uavhengig av objektet, uttrykt i tanken om autoerotikk. På den andre siden er driften grunnleggende rettet mot ett objekt, uttrykt i tanken om at mennesket søker etter en lyst som allerede er erfart: Å finne et objekt er å gjenfinne det (Freud, 1905/1953, s. 222). I dette perspektivet er tommelen en erstatning for morens bryst. Men Freuds tekst er også på dette punktet motsetningsfylt. Når han snakker om tilfredsstillelsen ved morens bryst som en prototyp på en kjærlighetsrelasjon, er det uklart om han snakker om morens bryst (organet) eller morens bryst - altså om det dreier seg om et objekt i betydningen en person (Blass, 2016). På den ene siden betones den kjærlige relasjonen til objektet. På den andre siden er objektet en kilde til stimulering av erogene soner: Det er den varme melkestrømmen mot leppene som gir tilfredsstillelse - ikke det moderlige objekt. En litt instrumentell beskrivelse av morens rolle, kunne man si.
Blass (2016) hevder at motsetningen mellom den objektløse driften og det objektrettede menneskebarnet ikke er blitt gitt figur i psykoanalytisk litteratur, som i hovedsak fremhever den objektrettede delen av Freud.
4 Når jeg dveler ved denne motsetningen, er det fordi det dreier seg om to ulikeartede perspektiver - i siste instans kanskje uforenlige. På den ene siden står forestillingen om en primær, upersonlig drift: Mennesket er ikke født som tabula rasa, men med en medfødt kraft som melder seg innenfra, og som ikke kan forklares via relasjoner til objektet. Vi mennesker står overfor noe «annet» i oss selv, en naturkraft, noe fremmed, en polymorf pervers «villskap» som ikke kan reduseres til relasjoner. På den andre siden står forestillingen om seksualitetens og driftens rettethet mot objektet. Drift og objekt - spenningen dirrer i Freuds tekst. Det radikale ved teksten er at den bringer oss i kontakt med en spenning i oss selv og med den kraft som driften innebærer.
Splittelser i kjærlighetslivet
I en studie av impotens hos menn konstaterer Freud (1910/1957, 1912/1957) at mange menn søker seksuell tilfredsstillelse hos prostituerte, men er impotente med sin ektefelle. Mens begjæret er rettet mot et devaluert, «degradert» objekt, er den elskede opphøyd og idealisert. Mannens objektvalg er således, ifølge Freud, ofte splittet mellom hore og madonna. En grunn kan være at hans libido fortsatt, ubevisst, er knyttet til mor eller søster (Freud, 1912/1957). Kjærlighetsobjektet er derved seksuelt sett et forbudt objekt - incest-barrieren trer i kraft her. Det forbudte, incestuøse objektet (moren) er et idealisert objekt (madonna); det seksuelle objektet er et degradert objekt. Hvis libido forblir fiksert, splittes kjærlighetslivet mellom det hellige og det profane, eller dyriske, som Freud kaller det (Freud, 1912/1957, s. 183). Resultatet er at et av «seksuallivets idealer, at alt begjær rettes mot ett objekt, ikke er mulig» (Freud, 1905/1953, s. 200).
Valget av et objekt kan altså «skjule» et incestuøst objekt. Derfor kan individet reagere paradoksalt når dets ønsker innfris. I en studie av Ibsens drama Rosmersholm (Freud, 1916/1957) viser Freud hvordan mennesker kan overveldes av angst, snarere enn å glede seg, når de får det de higer etter: Når Rebecca West vinner Rosmer - mannen hun begjærer, og som hun har «posisjonert» seg for å vinne, kan ikke forholdet realiseres: Rebecca sier nei når Rosmer frir. Grunnen er, ifølge Freud, at hennes higen etter Rosmer skjuler et ubevisst forbudt begjær etter et incestuøst objekt: Rebecca har tidligere vært sin stefars elskerinne, og erkjenner i løpet av dramaet at stefaren i virkeligheten er hennes far. Erkjennelsen skaper en skyld som ikke er til å bære. Kampen for å erobre Rosmer har gjentatt et ubevisst ødipalt scenario - å vinne over mor i konkurransen om far. Det incestuøse begjær kan ikke tilfredsstilles uten fatale konsekvenser. Dramaet Rosmersholm ender med at Rebecca og Rosmer begge kaster seg i Møllefossen.
Splittelsen i objektvalg skyldes også, ifølge Freud, at objektet velges i to omganger: Det lille barnets objektsøken er kjennetegnet ved den infantile seksualiteten, knyttet til partialdriftene (Freud, 1905/1953, s. 200). I den såkalte latensfasen fortrenges disse, og barnet har kjærlige og ømme følelser overfor sine objekter. I puberteten vekkes de seksuelle følelsene
5 6 til live igjen. Freud (1915/1957) fremholder at seksualitet og kjærlighet tilhører ulike domener, henholdsvis drift og ego. Utfordringen i puberteten er å samle den kjærlige og den seksuelle siden i driftslivet i ett kjærlighetsforhold. Hvis ikke det skjer, er resultatet at vi elsker den vi ikke begjærer, og begjærer den vi ikke elsker (Freud, 1912/1957, s. 183). Gammelgaard (2011) kaller dette for kjærlighetens paradoks. Klinisk erfaring viser, igjen og igjen, at foreningen av kjærlighet og seksualitet finner sted bare delvis, eller ikke i det hele tatt.
Én ting er splittelsen mellom opphøyd og vulgært - og tanken om at full seksuell nytelse kun er mulig med et «nedrig» objekt. Enkelte steder i sine arbeider peker Freud imidlertid også på et dypere hinder for seksuell lidenskap. Det er noe i selve driftens natur som hemmer full tilfredsstillelse: Tenning avhenger av at det foreligger en form for hindring (Freud, 1912/1957, s. 187). I sin diskusjon av Freuds tekst peker Gammelgaard (2011) på at hindring er et hovedtrekk ved såkalt romantisk kjærlighet, som preger vår vestlige oppfatning av kjærlighet. Denne oppstod på 1100-tallet med riddervesenet og trubadurenes mytiske kjærlighetsdyrking. Ridderen viet sitt liv til en kvinne (la Dame) som hylles i trubadurenes diktning. Gjennom Henne fikk ridderen kontakt med det hinsidige og ble løftet vekk fra denne verdens trivialiteter (de Rougemont, 1939; 1961). Mest kjent innenfor denne tradisjonen er Dantes Beatrice - kvinnen som inspirerende muse. I et tidligere arbeid (Gullestad, 1979) har jeg vist at romantisk kjærlighet er lengsel etter en form for lidenskap som vanskelig lar seg realisere i hverdagen. Det dreier seg om en dyrking av selve kjærlighetsfølelsen, en forelskelse i forelskelsen. Kjærligheten blir mer intens jo mer uoppnåelig kjærlighetsobjektet er. For å holde spenningen ved like kreves stadig nye hindringer. Den romantiske helten elsker ikke på tross av, men på grunn av den smerte og lidelse kjærligheten gir opphav til (Gullestad, 1979).7 BETYDNINGEN AV DEN ANDRE
I omtalen av tidlig, dyadisk samspill, det førspråklige «rike», bruker Freud (1931/1961) metaforen en gammel «sivilisasjon» som fortsatt er uutforsket. Studiet av personlighetens arkaiske lag kom for fullt senere, ikke minst innenfor objektrelasjons-tradisjonen. Flere teoretikere har bidratt til å belyse «objektlinjen» i seksualitetsteorien - til å utdype hvordan menneskets seksualitet preges av tidlige affektive samspill og betydningen av «den andre».
Den ubevisste andre
Laplanche (1970, 1997) betegner vestlig tenkning som «subjektets filosofi» - en tenkemåte han mener ikke erkjenner den andres «annethet». Freuds forestilling om det ubevisste innebærer noe nytt, nemlig innsikt i noe radikalt annet og fremmed i oss selv. Men Freud gikk ikke langt nok i å erkjenne at det «andre» har forrang. Det indre «andre» må funderes i den andre - altså i en ytre «andre». På denne bakgrunn griper Laplanche tilbake til Freuds teori om forføring8, som han mener må «gjenfinnes» og begrunnes på nytt. Den andre personen (der Andere) er først og fremst den voksne, som er en «forfører».
For å forstå hvordan barnets seksualitet - og driften - skapes, tar Laplanche utgangspunkt i det han kaller Freuds «autoerotiske øyeblikk». Dette er øyeblikket der brystet tapes og barnet vendes mot seg selv. Fra nå av erstattes brystet som «funksjonelt objekt» med brystet som gjenstand for ubevisste fantasier - et fantasert9 objekt. I dette øyebli
Gå til medietHas sexuality anything to do with psychoanalysis? (Green, 1995). Green mente at det psykoanalytiske fagfeltet var endret: Seksualitet hadde mistet sin posisjon som navet i den psykoanalytiske teorien. I stedet hadde objektrelasjoner rykket inn i sentrum. André Green var en nøkkelfigur i internasjonal psykoanalyse og anses av mange som psykoanalysens nestor i Frankrike. Artikkelen vakte oppsikt i det internasjonale psykoanalytiske miljøet. Greens oppfatning kan senere sies å ha blitt underbygd gjennom Peter Fonagys (2008) analyse av henvisninger til seksualitet i engelskspråklige psykoanalytiske tidsskrifter: Mellom 1925 og 2000 falt antallet referanser dramatisk. Tanken om seksualitet som den sentrale psykologiske drivkraft i menneskelivet synes å ha blitt svekket gjennom det som er blitt kalt den «relasjonelle vending». Et mål med artikkelen er å diskutere hva denne nedprioriteringen av drift betyr for teorien og for terapeutisk praksis. Har noe vesentlig gått tapt?
I artikkelen drøfter jeg først forholdet mellom drift og relasjon (objektsøken). Deretter utdyper jeg hvordan menneskelig seksualitet preges av at «den andre» internaliseres som et tapt objekt som forblir gjenstand for våre ubevisste lengsler. Dette gir en bakgrunn for å forstå jakten på den eneste rette. Videre diskuteres opplevelsen av seksualitet som en endret, overskridende bevissthetstilstand - erotikkens «annethet» (otherness). Artikkelen argumenterer for at det å svekke drifts perspektivet fører med seg en mer overflatisk klinisk forståelse, for eksempel når det gjelder pasienters seksuelle vansker og parforholdets problemer. Driftstanken utgjør en motvekt mot en for stor vektlegging av relasjonens betydning.
DRIFT OG RELASJON
I det følgende skal jeg med utgangspunkt i Freuds seksualteori drøfte drift og objektsøken som motivasjonelle krefter. Dette er krefter som kan være på kollisjonskurs og medføre konflikt og motsetninger i menneskets kjærlighetsliv.
Sigmund Freud definerer drift (tysk Trieb 2) som en psykisk representasjon av impulser og stimuleringer innenfra - det dreier seg om et indre «press», en form for kroppslig spenning som søker utløp. Begrepet drift ligger «på grensen mellom det mentale og det fysiske» (Freud, 1905/1953, s. 168). Driften har ikke et gitt innhold, men representerer en form for «krav» om psykisk arbeid. I denne artikkelen avgrenser jeg definisjonen av drift til Freuds første driftsteori, som opererer med et skille mellom selvoppholdelsesdrifter og seksualdrifter. Det er gjennom beskrivelsen av den menneskelige seksualitet at det freudske driftsbegrepet får sin form (Laplanche & Pontalis, 1971). I psykoanalytisk teori (og praksis) defineres seksualitet - eller mer presist psykoseksualitet - som søken etter lyst. Seksualitet er knyttet til erogene soner (munn, anus) og ikke begrenset til genital lyst. Begrepet psykoseksualitet omfatter lystens utallige, maskerte og forskjøvne former. Freud anvender også begrepet «libido» som betegnelse på denne lystsøken, som han anser som en grunnleggende drivkraft (lystprinsippet) i menneskelivet.
I verket Tre avhandlinger om seksualteori (Freud, 1905/1953) argumenterer Freud mot sin tids konvensjonelle oppfatning av seksualitet: 1) Den er fraværende i barndommen, 2) den vekkes i puberteten, og 3) målet for seksualdriften er samleie og reproduksjon. De to første anta
3 kelsene utfordres gjennom observasjoner av det Freud kaller infantil seksualitet, som tydeliggjør hvordan psykoseksualitet rommer en bred forestilling om lystsøking. Erkjennelsen av den infantile seksualiteten innebærer et paradigmeskifte som snur den vanlige oppfatningen av seksualitet på hodet (Gammelgaard og Zeuthen, 2010). Modell-eksemplet er tommelfingersuging - sensuell suging. Et lite barn som suger på tommelen (eller smokken) kan være fullstendig absorbert i en innovervendt nytelse - uavhengig av den ytre verden. Freud kaller dette
autoerotikk. Men sugingen er ikke bare autoerotisk. Det sugende barnet søker etter en lysttilfredsstillelse som allerede er erfart, og som barnet søker å gjenskape (Freud, 1905/1953, s. 181). Den diende babyen som faller i søvn med blussende kinn og salig smil, er selve prototypen på seksuell tilfredsstillelse og et «sinnbilde på en kjærlighetsrelasjon» (Freud, 1905/1953, s. 222). Mennesket har behov for å gjenta denne urtilfredsstillelsen.
Den tredje «folkelige» antakelsen er at seksualdriften er rettet mot personer av motsatt kjønn, og at målet er samleie og reproduksjon. Klinisk observasjon viser imidlertid at seksuell tenning ikke nødvendigvis er knyttet til et heterofilt objekt. Noen mennesker er homofile, noen biseksuelle; noen tenner på dyr, noen på barn. Freud fremholder her at «sexual abuse of children is found with uncanny frequency» (Freud, 1905/1953, s. 148). Dette er interessant å merke seg i lys av den sterke kritikken Freuds tenkning ble møtt med på 1990-tallet: Kritikere fra feministisk hold hevdet at Freud sviktet seksuelt misbrukte kvinner og barn da han forlot sin forføringsteori og utviklet teorien om ødipalkonflikten (Masson, 1984). Freud forlot aldri kunnskapen om seksuelle overgrep - det han forlot, var tanken om forføring som en universell forklaring på nevroser.
På denne bakgrunn er det klart at driftens objekt ikke er gitt (Freud, 1905/1953, s. 147-148). Vi er vant til å tenke at det er et tettere bånd mellom driften og seksualobjektet enn det som er tilfellet. Det som er konstant, er noe
annet enn objektet - det vesentlige er driften i seg selv, slik man hyllet den i antikkens dionysiske fester. Klinisk erfaring viser at heller ikke driftens mål er gitt - mennesker kan ha andre driftsmål enn samleie. Seksuell aktivitet som anvender andre deler av kroppen enn genitaliene, betegnes som pervers. Perversjoner er uttrykk for såkalte partialdrifter - lystsøken knyttet til spesifikke erogene soner som munn og anus. Med en slik vid betydning blir det såkalt perverse normalt - partialdrifter og erogene soner har vi alle. Det perverse er ikke patologisk - snarere er det motsatt: Det er manglende toleranse for det perverse som fører til nevrose. Nevrosen er i Freuds tenkning så å si perversjonens motsats - «symptoms are formed in part at the cost of abnormal sexuality; neuroses are, so to say, the negative of perversions» (Freud, 1905/1953, s. 165). Partialdriftene søker tilfredsstillelse uavhengig av hverandre; tilfredsstillelsen er primært autoerotisk og er ikke knyttet til ett spesifikt objekt. I puberteten, derimot, samles de ulike formene for lystsøken slik at den såkalt genitale sone får forrang og driften rettes mot ett objekt - et nytt, voksent seksualobjekt.
En sentral tanke i Freuds seksualteori er at spesifikke erogene soner (oral, anal, fallisk) definerer bestemte faser i den psykoseksuelle utvikling. «Stans» langs denne utviklingslinjen, ved at lysten fikseres i én enkelt erogen sone, kan være årsak til patologi. Den fikserte impulsen vil prege utviklingen av personligheten, ikke minst ved at fikseringen «binder» kraft og vitalitet. Fasefiksering og regresjon til en forgangen lystmodalitet er således to hovedbegreper i denne tidlige psykoanalytiske forståelsen av patologi. En terapeutisk målsetting blir her å løse opp i fikseringer.
Oppsummert viser psykoseksualitet som psykologisk drivkraft til menneskets søken etter lyst. Denne lystsøken, som har sin kilde i den infantile seksualiteten, må atskilles fra seksualitet som reproduktiv funksjon. Psykoseksualiteten har forskjellige ikke-genitale uttrykk i oss alle - homofile-, biseksuelle- og polymorft-perverse fantasier er en iboende del av menneskelig seksualitet. Vi kan snakke om «the normative abnormality of sexuality» (Stein, 2008, s. 47).
Hvilken betydning har objektet for utvikling av driftslivet? I min lesning er det en iboende spenning i Tre avhandlinger om seksualteori på dette punktet. På den ene siden er lyst og tilfredsstillelse uavhengig av objektet, uttrykt i tanken om autoerotikk. På den andre siden er driften grunnleggende rettet mot ett objekt, uttrykt i tanken om at mennesket søker etter en lyst som allerede er erfart: Å finne et objekt er å gjenfinne det (Freud, 1905/1953, s. 222). I dette perspektivet er tommelen en erstatning for morens bryst. Men Freuds tekst er også på dette punktet motsetningsfylt. Når han snakker om tilfredsstillelsen ved morens bryst som en prototyp på en kjærlighetsrelasjon, er det uklart om han snakker om morens bryst (organet) eller morens bryst - altså om det dreier seg om et objekt i betydningen en person (Blass, 2016). På den ene siden betones den kjærlige relasjonen til objektet. På den andre siden er objektet en kilde til stimulering av erogene soner: Det er den varme melkestrømmen mot leppene som gir tilfredsstillelse - ikke det moderlige objekt. En litt instrumentell beskrivelse av morens rolle, kunne man si.
Blass (2016) hevder at motsetningen mellom den objektløse driften og det objektrettede menneskebarnet ikke er blitt gitt figur i psykoanalytisk litteratur, som i hovedsak fremhever den objektrettede delen av Freud.
4 Når jeg dveler ved denne motsetningen, er det fordi det dreier seg om to ulikeartede perspektiver - i siste instans kanskje uforenlige. På den ene siden står forestillingen om en primær, upersonlig drift: Mennesket er ikke født som tabula rasa, men med en medfødt kraft som melder seg innenfra, og som ikke kan forklares via relasjoner til objektet. Vi mennesker står overfor noe «annet» i oss selv, en naturkraft, noe fremmed, en polymorf pervers «villskap» som ikke kan reduseres til relasjoner. På den andre siden står forestillingen om seksualitetens og driftens rettethet mot objektet. Drift og objekt - spenningen dirrer i Freuds tekst. Det radikale ved teksten er at den bringer oss i kontakt med en spenning i oss selv og med den kraft som driften innebærer.
Splittelser i kjærlighetslivet
I en studie av impotens hos menn konstaterer Freud (1910/1957, 1912/1957) at mange menn søker seksuell tilfredsstillelse hos prostituerte, men er impotente med sin ektefelle. Mens begjæret er rettet mot et devaluert, «degradert» objekt, er den elskede opphøyd og idealisert. Mannens objektvalg er således, ifølge Freud, ofte splittet mellom hore og madonna. En grunn kan være at hans libido fortsatt, ubevisst, er knyttet til mor eller søster (Freud, 1912/1957). Kjærlighetsobjektet er derved seksuelt sett et forbudt objekt - incest-barrieren trer i kraft her. Det forbudte, incestuøse objektet (moren) er et idealisert objekt (madonna); det seksuelle objektet er et degradert objekt. Hvis libido forblir fiksert, splittes kjærlighetslivet mellom det hellige og det profane, eller dyriske, som Freud kaller det (Freud, 1912/1957, s. 183). Resultatet er at et av «seksuallivets idealer, at alt begjær rettes mot ett objekt, ikke er mulig» (Freud, 1905/1953, s. 200).
Valget av et objekt kan altså «skjule» et incestuøst objekt. Derfor kan individet reagere paradoksalt når dets ønsker innfris. I en studie av Ibsens drama Rosmersholm (Freud, 1916/1957) viser Freud hvordan mennesker kan overveldes av angst, snarere enn å glede seg, når de får det de higer etter: Når Rebecca West vinner Rosmer - mannen hun begjærer, og som hun har «posisjonert» seg for å vinne, kan ikke forholdet realiseres: Rebecca sier nei når Rosmer frir. Grunnen er, ifølge Freud, at hennes higen etter Rosmer skjuler et ubevisst forbudt begjær etter et incestuøst objekt: Rebecca har tidligere vært sin stefars elskerinne, og erkjenner i løpet av dramaet at stefaren i virkeligheten er hennes far. Erkjennelsen skaper en skyld som ikke er til å bære. Kampen for å erobre Rosmer har gjentatt et ubevisst ødipalt scenario - å vinne over mor i konkurransen om far. Det incestuøse begjær kan ikke tilfredsstilles uten fatale konsekvenser. Dramaet Rosmersholm ender med at Rebecca og Rosmer begge kaster seg i Møllefossen.
Splittelsen i objektvalg skyldes også, ifølge Freud, at objektet velges i to omganger: Det lille barnets objektsøken er kjennetegnet ved den infantile seksualiteten, knyttet til partialdriftene (Freud, 1905/1953, s. 200). I den såkalte latensfasen fortrenges disse, og barnet har kjærlige og ømme følelser overfor sine objekter. I puberteten vekkes de seksuelle følelsene
5 6 til live igjen. Freud (1915/1957) fremholder at seksualitet og kjærlighet tilhører ulike domener, henholdsvis drift og ego. Utfordringen i puberteten er å samle den kjærlige og den seksuelle siden i driftslivet i ett kjærlighetsforhold. Hvis ikke det skjer, er resultatet at vi elsker den vi ikke begjærer, og begjærer den vi ikke elsker (Freud, 1912/1957, s. 183). Gammelgaard (2011) kaller dette for kjærlighetens paradoks. Klinisk erfaring viser, igjen og igjen, at foreningen av kjærlighet og seksualitet finner sted bare delvis, eller ikke i det hele tatt.
Én ting er splittelsen mellom opphøyd og vulgært - og tanken om at full seksuell nytelse kun er mulig med et «nedrig» objekt. Enkelte steder i sine arbeider peker Freud imidlertid også på et dypere hinder for seksuell lidenskap. Det er noe i selve driftens natur som hemmer full tilfredsstillelse: Tenning avhenger av at det foreligger en form for hindring (Freud, 1912/1957, s. 187). I sin diskusjon av Freuds tekst peker Gammelgaard (2011) på at hindring er et hovedtrekk ved såkalt romantisk kjærlighet, som preger vår vestlige oppfatning av kjærlighet. Denne oppstod på 1100-tallet med riddervesenet og trubadurenes mytiske kjærlighetsdyrking. Ridderen viet sitt liv til en kvinne (la Dame) som hylles i trubadurenes diktning. Gjennom Henne fikk ridderen kontakt med det hinsidige og ble løftet vekk fra denne verdens trivialiteter (de Rougemont, 1939; 1961). Mest kjent innenfor denne tradisjonen er Dantes Beatrice - kvinnen som inspirerende muse. I et tidligere arbeid (Gullestad, 1979) har jeg vist at romantisk kjærlighet er lengsel etter en form for lidenskap som vanskelig lar seg realisere i hverdagen. Det dreier seg om en dyrking av selve kjærlighetsfølelsen, en forelskelse i forelskelsen. Kjærligheten blir mer intens jo mer uoppnåelig kjærlighetsobjektet er. For å holde spenningen ved like kreves stadig nye hindringer. Den romantiske helten elsker ikke på tross av, men på grunn av den smerte og lidelse kjærligheten gir opphav til (Gullestad, 1979).7 BETYDNINGEN AV DEN ANDRE
I omtalen av tidlig, dyadisk samspill, det førspråklige «rike», bruker Freud (1931/1961) metaforen en gammel «sivilisasjon» som fortsatt er uutforsket. Studiet av personlighetens arkaiske lag kom for fullt senere, ikke minst innenfor objektrelasjons-tradisjonen. Flere teoretikere har bidratt til å belyse «objektlinjen» i seksualitetsteorien - til å utdype hvordan menneskets seksualitet preges av tidlige affektive samspill og betydningen av «den andre».
Den ubevisste andre
Laplanche (1970, 1997) betegner vestlig tenkning som «subjektets filosofi» - en tenkemåte han mener ikke erkjenner den andres «annethet». Freuds forestilling om det ubevisste innebærer noe nytt, nemlig innsikt i noe radikalt annet og fremmed i oss selv. Men Freud gikk ikke langt nok i å erkjenne at det «andre» har forrang. Det indre «andre» må funderes i den andre - altså i en ytre «andre». På denne bakgrunn griper Laplanche tilbake til Freuds teori om forføring8, som han mener må «gjenfinnes» og begrunnes på nytt. Den andre personen (der Andere) er først og fremst den voksne, som er en «forfører».
For å forstå hvordan barnets seksualitet - og driften - skapes, tar Laplanche utgangspunkt i det han kaller Freuds «autoerotiske øyeblikk». Dette er øyeblikket der brystet tapes og barnet vendes mot seg selv. Fra nå av erstattes brystet som «funksjonelt objekt» med brystet som gjenstand for ubevisste fantasier - et fantasert9 objekt. I dette øyebli
