Det kritiske rom viser engasjerende og lærerike filmer fulgt av diskusjoner med filmskapere og eksperter. Vanligvis er Det kritiske rom dokumentartungt, men i år har det sneket seg med to fiksjonsfilmer.
- Det kritiske rom er Film fra sør-festivalens forum for film og debatt, sier Per Eirik Gilsvik i Film fra Sør til Bistandsaktuelt.
- Det kritiske rom har foregått siden 2003. Vi tar utgangspunkt i filmer som løfter fram sosiale, politiske og økonomiske problemstillinger i land i sør. Så bruker vi filmen og dens tematikk som springbrett for samtale eller diskusjon etter filmen.
- I år arrangeres debattene i samarbeid med andre organisasjoner som FN-Sambandet, Norsk Pen, Afghanistan-komiteen, Skeiv Verden og Journalism and Media International Center ved OsloMet. Til prosjektet har vi fått støtte fra Fritt Ord, forteller Gilsvik.
Per Eirik Gilsvik mener det er mange bra filmer på programmet. Men han trekker spesielt fram filmen The Cleaners, fordi den har en tematikk som vil fenge mange. Det handler om redaktøransvaret på internett. En film han mener spesielt vil interessere Bistandsaktuelts lesere er Laila at the Bridge. Det er en dokumentar om en kvinne som driver en avrusningsklinikk i Afghanistan - et land som er skakk-kjørt på grunn av produksjon og misbruk av opium.
The Cleaners
Hvem har egentlig redaktøransvar på internett? Det er spørsmålet i den thriller-aktige dokumentaren The Cleaners. Hvert minutt legges det ut 500 timer video på YouTube, 2,5 millioner oppdateringer på Facebook og 350 000 på Twitter. De tre nettgigantene dominerer annonsemarkedet for medier, og har strupt nyhetsredaksjoner verden over. Selskapene er blitt viktige nyhetsformidlere. Men hva skjer når de tre gigantene ikke vil påta seg vanlig redaktøransvar?
The Cleaners følger fem såkalte content moderators fra Filippinene. Hver dag sveiper de gjennom 25 000 bilder for å rense sosiale medier for uønsket innhold. Nettselskapene har gitt ansvaret for sensur og ytringsfrihet til disse nettets ufaglærte og marginaliserte «renholdsarbeidere». De er altfor få og jobber under konstant tidspress. I en verden av falske nyheter og hatefulle ytringer jobber de i en juridisk og etisk gråsone.
Med eksempler fra debatter om Trump i USA, Erdogan i Tyrkia og folkemordet i Myanmar tar filmen for seg konsekvensene av nettselskapenes enorme makt over nettet.
The Cleaners hadde premiere under filmfestivalen i Rotterdam i vinter, og har vunnet priser på filmfestivaler over hele verden. The Cleaners er lagd av tyskerne Hans Block og Moritz Riesewieck som både jobber med teater og film.
Laila at the Bridge
Laila at the Bridge følger Laila Haidaris arbeid i Kabul, der hun driver landets første og eneste avrusningsklinikk. Afghanistan er verdens største opiumsprodusent, og har den høyeste andelen heroinavhengige. En brukerdose heroin koster det samme som et måltid mat i Kabul, og under en bro i sentrum samles daglig hundrevis av menn og kvinner for å ruse seg åpenlyst.
Myndighetene ser ut til å ha gitt opp kampen mot narkotika, men den viljesterke og karismatiske Laila tar opp kampen. «Jeg tenker på meg selv som en bro, jeg prøver å hjelpe mennesker til å krysse over til et nytt liv», sier hun. Isbading og fellesbønn ispedd streng disiplin, skal hjelpe dem. Men Haidari bruker en kjærlig tilnærming for å hjelpe dem å finne veien over.
I Laila at the Bridge kommer vi bak fasaden og får vite mer om tapene Laila selv har lidd, og som har gitt henne en brennende motivasjon til å hjelpe andre. Filmen vant F:ACT-prisen på CPH:DOX i vår. Juryen skrev blant annet: «En råsterk film om en kvinne som er manifestasjonen av viljestyrke». Etter filmen kan du møte blant annet regissør Elisabeth Mirzaei som snakker om filmen og situasjonen for rusavhengige i Afghanistan.
Stronger than a bullet.
Han har avbildet syngende soldater på vei til fronten, falne martyrer og sørgende etterlatte: Saeid Sadeghi, filmens hovedkarakter og fortellerstemme, var Irans mest kjente krigsfotograf under krigen mot Irak fra 1980 til 1988. Det iranske regimet brukte hans sterke og ladede bilder fra Iran/Irak-krigen på 1980-tallet, som propaganda og rekrutterings-verktøy. Sadeghi var selv regimetilhenger, men har snudd. I dag er han en angrende mann og mener han er ansvarlig for å ha sendt tusenvis av soldater i døden. Noen av dem helt ned i 13-årsalderen.
I filmen følger vi Sadeghis personlige reise for å mane fram minner og mennesker fra krigens dager. Det er en sterk og velredigert film om en fallen helt, om nasjonalisme, ideologi, propaganda og ikke minst om bildets makt.
Maryam Ebrahimi er en produsent og regissør bosatt i Stockholm, født og oppvokst i Teheran. Etter filmen kommer hun for å snakke om filmen og om propaganda og manipulasjon, og hva filmen kan fortelle oss om dagens situasjon i Iran og Midtøsten.
Tårnet
I Tårnet møter vi den elleve år gamle palestineren Wardi. Han er fjerdegenerasjons flyktning og bor i en flyktningleir i Libanon. Wardis hjem bærer preg av mange år i landflyktighet. Familiens hus er blitt et tårn, fordi hver generasjon har bygd en ny etasje på huset. Dette har pågått helt siden Wardis oldefar Sidi, flyktet fra sitt hjem i 1948 og bygde seg et hus. Nå er Sidi døende, men han har hele livet holdt fast ved drømmen om å flytte tilbake. Rundt halseb bærer han en amulett. Det er nøkkelen til huset han flyktet fra. Wardi begynner å lete i familiehistorien for å forstå oldefarens svunne håp om å vende hjem. For første gang hører han om al-Nakba - fordrivelsen fra det som var Palestina.
Regissør og manusforfatter Mats Grorud bodde i en flyktningleir i Beirut. Og filmen Tårnet er basert på ekte historier fra intervjuer, samtaler og observasjoner han har gjort. Filmen kombinerer dukkeanimasjon og 2D-animasjon. Etter visningen blir det en samtale om situasjonen i flyktningleirene og framtidsutsikten for flyktningene. Regissør Mats Grorud kommer selv for å introdusere filmen og delta i samtalen i etterkant.
Rafiki
Filmen Rafiki skriver filmhistorie! Som første kenyanske film noensinne ble den vist på det offisielle programmet til den prestisjetunge Cannes-festivalen nå i år. Rafiki ble en stor hit, Men ikke hos de kenyanske styresmaktene. De ble alt annet enn fornøyd. For filmen handler om forbudt kjærlighet. Den forteller historien til de to unge jenter, Kena og Ziki, som er døtre av to politiske rivaler, og som møtes og forelsker seg i hverandre. Ved å leve ut sin kjærlighet til noen av samme kjønn, risikerer de ikke bare lange fengselsstraffer, men også sosial utestengelse og stigma. Flere blir også utsatt for vold og overgrep.
Dette er en fargesprakende kjærlighetshistorie som oser av glede, hjertesorg og en opprørsk energi. Bransjebladet Screen International omtaler filmen som en «dynamisk og vellaget fortelling om umulig kjærlighet, som gir ny energi til et tema som kan virke oppbrukt i vestlige øyne.»
Tematikken har gjort at Rafiki nå bannlyst i
