Fontene forskning
12.12.2024
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer funnet at norsk barnevern har krenket foreldrenes og barnets rett til familieliv i saker om samvær, adopsjon og gjenforening.
Nyere undersøkelser tyder på at disse dommene har ført til endringer i barnevernets praksis, og har skapt bekymring for om sterkere vektlegging av foreldrenes interesser går på bekostning av barnets interesser. I denne studien ser vi nærmere på hvordan EMD-dommene påvirker barnevernsansattes vurderinger ved å la ansatte diskutere en tenkt case i to fokusgrupper. Funnene viser at de barnevernsansatte lot barnets behov og meninger legge premissene for vurderingene, samtidig som de diskuterte og forsøkte å ta hensyn til prinsippet om familiegjenforening i vurderingene. I den siste delen diskuterer vi hvordan utviklings- og tilknytningsteorien som rådende teori i barneverntjenesten kan stå i veien for føringene fra EMD. Studien kan bidra til å kaste nytt lys over den sammensatte situasjonen barneverntjenesten står i etter EMD- dommene.Hvilken betydning har EMD-dommene hatt for barnevernets samværsvurderinger? I artikkelen undersøker vi ved hjelp av fokusgruppeintervju med barnevernsansatte hvordan barnets interesser vektlegges etter dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
I perioden fra 2017 til november 2023 konkluderte EMD med at Norge har brutt foreldrenes rett til familieliv etter EMD, artikkel 8, i totalt 24 saker (Norsk institusjon for menneskerettigheter (NHRI), 2023; Stang et al., 2023). Dommene har rettet seg mot begrensninger i samvær, manglende begrunnelser, manglende gjenforeningsarbeid og raske adopsjoner, noe som har svekket de biologiske foreldrenes juridiske rettigheter og derigjennom barnets rett til familieliv (Alvik, 2021; NHRI, 2020; NOU 2023: 7; Stang et al., 2023; Vestvik et al., 2023).
Det siste tiåret er det gjennomført flere endringer og reformer i barnevernet (NOU 2023: 7). Reformene kan i stor grad sees i sammenheng med EMD-dommene, samtidig som både faglige og politiske signaler har spilt en rolle. Eksempler på endringer er ny barnevernsreform i 2022, et kompetanseløft i barnevernet (Bufdir, 2023) samt et nytt lovverk (Barnevernsloven, 2021) som blant annet presiserer barns rett til medvirkning. Sentrale endringer for samvær er at barn som plasseres under offentlig omsorg nå har krav på en egen samværsplan (Barnevernsloven, 2021, § 7-6,), og at barnevernet må planlegge gjenforening som en del av plasseringen (Stang et al., 2023, s. 51). Det har også kommet ny nasjonal retningslinje for vurdering av samværsordninger, som fremhever rettsikkerhet, gjenforeningsmål, medvirkning og barnets beste (Bufdir, 2022).
Før EMD-dommene hadde barnevern- og helsenemndene (tidligere fylkesnemndene) lagt seg på en praksis med normert standardutmåling av samvær. Det vanlige var at biologiske foreldre fikk samvær fra tre-fire til seks ganger i året (Alvik, 2021; Gerdts-Andresen, 2020; Sørensen, 2020; Vestvik et al., 2023). Ved inngangen til 2024 hadde samværsfrekvensen steget til åtte til tolv samvær per år, nær en fordobling i løpet av fem år (Barnevern- og helsenemnda, 2022; Stang, et al., 2023).
EMD-dommene mot Norge synes i tillegg å ha bidratt til økt forskningsinnsats om samværsvurderinger. En ekspertgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet påpekte i 2021 at det var mangelfull kunnskap om hvordan utsatte barn har det, det gjaldt både sentral informasjon om barn i fosterhjem, hvor mye samvær de har og hvordan de blir hørt (Forskningsrådet, 2021, s. 28). Det manglet forskning om hvordan barnets samvær virker inn på dets utvikling og hvilke vurderinger som ligger til grunn for beslutninger om samvær (Vestvik et al., 2023). Det er også lite kunnskap om hvordan samvær gjennomføres og hvordan barnevernet jobber med gjenforeningsmålet (NOU 2023: 7).
I en spørreundersøkelse med barnevernsledere svarte 86 prosent at EMD-dommene har ført til økning i samværet. Nesten en tredjedel, 29 prosent, svarte at de var uenige eller delvis uenige i at økningen i samvær vil være til barnets beste (Sørvig & Nogalska, 2021). Dette er én av flere indikasjoner på at flere i barnevernet er bekymret for at EMD-dommene har ført til at man nå legger mer vekt på foreldres krav om samvær enn hva barnets interesser skulle tilsi (Alvik, 2021, s 49-51; Barneombudet, 2023, s. 48; Nordmoen & Kvalø, 2023).
Med dette som bakgrunn ønsket vi å undersøke hvordan dommene fra EMD spiller inn på barnevernsansattes samværsvurderinger og hvordan barnevernsansatte vekter barnets interesser og behov opp mot foreldreinteressene. Problemstillingen er: Hvilken betydning har dommene i EMD for barnevernets samværsvurderinger?
Studien baserer seg på to fokusgruppeintervjuer der deltakerne diskuterer samvær med utgangspunkt i en tenkt case. Med utgangspunkt i disse diskusjonene undersøker vi i hvilken grad barnevernet tilpasser seg kravene fra EMD, og om eventuell tilpasning skjer på bekostning av norsk barneverns tradisjonelle vekting av barnets interesser og behov.
Vi drøfter deretter våre funn ut fra perspektiver på norsk barnesentrisme, medvirkning i barnevernet og tilknytningsteori.
FORSKNING
Flere studier viser at det har skjedd en økning i samværsfrekvensen i de senere årene, spesielt siden 2018. I flere analyser og rapporter har en lagt til grunn at endringen i fastsettelsene av samvær henger sammen med EMD-dommene (Gerdts-Andresen, 2020; Stang et al., 2023; NOU, 2023:7). Økning i samværsfrekvensen blir særlig knyttet til sterkere vekting av gjenforeningsmålet (Alvik, 2021; Gerdts-Andresen, 2020).
Forskere har også undersøkt hvordan barn og foreldre opplever samvær (Stang et al., 2023) og hvordan en best mulig kan legge til rette for samvær, spesielt med tanke på individuelle vurderinger av barnets beste (Stang et al., 2023, Aamodt & Sommerfeldt, 2022). Internasjonal og norsk forskning viser at gode samværsordninger bidrar til positiv utvikling for barnet, mens konfliktfylte samvær kan være skadelig for barnet (Selwyn & Lewis, 2023, Stang & Baugerud, 2018; Stang et al., 2023).
Forskningsprosjektet «Samvær etter omsorgsovertakelse 2020-2022» viser at samværspraksisen er variert og ofte fungerer godt, selv om foreldre ofte ønsker mer samvær enn barna (Stang et al., 2023). Flere undersøkelser viser at samværspraksisen i Norge er mer restriktiv enn i Sverige og Danmark; i Norge legger en større vekt på barnets beste enn på gjenforeningsmålet, som står sterkere i våre naboland (Stang et al., 2023). Samværsfrekvensen i Norge er lav sammenlignet med andre europeiske land, for eksempel viser tall fra England at 40-50 prosent av barn under offentlig omsorg ser foreldrene sine ukentlig (McDowell et al., 2019; Selwyn & Lewis, 2023; Stang et al., 2023).
Flere forskningsfunn peker på at barn ønsker å medvirke og få si sin mening om samvær (Stang et al., 2023; Selwyn & Lewis, 2023), men det er usikkert hvor ofte barn faktisk blir spurt om sin mening om samvær, eller hvor reell medvirkningen faktisk er (Forskningsrådet, 2021; Strandbu & Vis, 2023). Stang et al. (2023) påpeker at barnets mening ofte tolkes som uttrykk for hva som er barnets beste, og viser til FNs barnekomite som understreker at å ivareta barnets beste forutsetter at barnet blir lyttet til (Barnekonvensjonen, 1989; Stang et al., 2023).
TEORI: KARAKTERISTISK BARNESENTRISME
Barnesentrisme er beskrevet som et karakteristisk trekk ved det norske barnevernet (Falch-Eriksen & Skivenes, 2019; Aadnanes & Syrstad, 2021). Barnesentrisme innebærer at lovverk og praksis sterkt vektlegger barnets interesser, også når barnets interesser står i spenning til foreldre- og familieinteresser. De senere årene har medvirkning og sterkere barnerettigheter forsterket det norske barnevernets barnesentrisme i et komparativt perspektiv (Berrick et al., 2023). Slik vi oppfatter det, kommer barnesentrismen til uttrykk gjennom vektlegging av barnets interesser og medvirkning, og gjennom det kunnskapsgrunnlaget som ofte begrunner beslutninger i barnevernet.
Barns medvirkningsrett i det norske barnevernsystemet er styrket flere ganger i lovverket og har fått stor oppmerksomhet både i barneverntjenesten og politisk (Hestbæk et al., 2023). Barn skal kunne uttrykke sin mening, deres mening skal vektlegges ved beslutninger, og de har rett til informasjon. Forskning viser likevel at barns medvirkning ikke alltid er garantert i norske barnevernssaker, selv om den nye barnevernsloven presiserer denne retten ytterligere (Strandbu & Vis, 2023).
Barnesentrisme i barnevernet gjenspeiler et samfunn hvor barnets interesser allment står sterkt, og barnevennlighet er en del av samfunnsmentaliteten (Aadnanes & Syrstad, 2021). Barns velvære er et sentralt tema i en stadig mer bindende normativ-politisk offentlig diskurs, slik Falch-Eriksen & Skivenes (2019) uttrykker det. Komparative studier viser at barns interesser er framstående i de norske og nordiske velferdsordningene og i utdanningspolitikken. Barnesentrismen vises også gjennom rettsutviklingen og fortolkningen av foreldrenes plikter overfor barna. Forpliktelsene er komparativt sett sterke og vitner om en demokratisering over tid i forholdet mellom barn og foreldre i de nordiske samfunnene (Berrick et. Al., 2023; NOU 2017: 6, s. 34).
Barnevernets kunnskapsgrunnlag har også i stor grad en barnesentrisk orientering (Hennum, 2015), og fagmiljøet har de siste tiårene vurdert tilknytningsbehovene som viktigere enn biologiske prinsipper (Hennum, 2023). I NOU 2012: 5 blir det for eksempel tilrådet at «det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp» skal stå over det biologiske prinsipp i tilfeller der små barn har svak tilknytning til de biologiske foreldrene (Mørch & Raundalen, 2019; NOU 2012: 5; Rød, 2012). Utviklingspsykologiske og tilknytningsteoretiske perspektiver dominerer fortsatt det kunnskapsgrunnlaget barnevernet legger til grunn for sine beslutninger (Hennum, 2023; Lorentzen, 2019). Å bevare barns stabilitet til omsorgspersoner de har utviklet tilknytning til, blir sett som viktigere enn å bevare kontinuitet i forholdet til foreldrene (Christiansen & Kojan, 2023, s. 24). Ifølge tilknytningsteorien vil hyppigheten og kvaliteten på kontakten med barnet avgjøre hvordan tilknytningen til omsorgspersonen utvikler seg, og barnet vil rangere ulike omsorgspersoner inn i sitt eget tilknytningshierarki avhengig av denne kontakten (Vestvik et al., 2023).
Samtidig slår nyere tilknytningsforskning fast at barn er i stand til å forme tilknytning til flere omsorgspersoner, og at de ikke nødvendigvis må beskyttes mot flere omsorgspersoner begrunnet med et tilknytningsperspektiv (McDowell et al., 2019). I England begrunner en nettopp hyppig samvær med foreldre med tilknytningsteori (McDowell et al., 2019). En nyli
Les opprinnelig artikkelI perioden fra 2017 til november 2023 konkluderte EMD med at Norge har brutt foreldrenes rett til familieliv etter EMD, artikkel 8, i totalt 24 saker (Norsk institusjon for menneskerettigheter (NHRI), 2023; Stang et al., 2023). Dommene har rettet seg mot begrensninger i samvær, manglende begrunnelser, manglende gjenforeningsarbeid og raske adopsjoner, noe som har svekket de biologiske foreldrenes juridiske rettigheter og derigjennom barnets rett til familieliv (Alvik, 2021; NHRI, 2020; NOU 2023: 7; Stang et al., 2023; Vestvik et al., 2023).
Det siste tiåret er det gjennomført flere endringer og reformer i barnevernet (NOU 2023: 7). Reformene kan i stor grad sees i sammenheng med EMD-dommene, samtidig som både faglige og politiske signaler har spilt en rolle. Eksempler på endringer er ny barnevernsreform i 2022, et kompetanseløft i barnevernet (Bufdir, 2023) samt et nytt lovverk (Barnevernsloven, 2021) som blant annet presiserer barns rett til medvirkning. Sentrale endringer for samvær er at barn som plasseres under offentlig omsorg nå har krav på en egen samværsplan (Barnevernsloven, 2021, § 7-6,), og at barnevernet må planlegge gjenforening som en del av plasseringen (Stang et al., 2023, s. 51). Det har også kommet ny nasjonal retningslinje for vurdering av samværsordninger, som fremhever rettsikkerhet, gjenforeningsmål, medvirkning og barnets beste (Bufdir, 2022).
Før EMD-dommene hadde barnevern- og helsenemndene (tidligere fylkesnemndene) lagt seg på en praksis med normert standardutmåling av samvær. Det vanlige var at biologiske foreldre fikk samvær fra tre-fire til seks ganger i året (Alvik, 2021; Gerdts-Andresen, 2020; Sørensen, 2020; Vestvik et al., 2023). Ved inngangen til 2024 hadde samværsfrekvensen steget til åtte til tolv samvær per år, nær en fordobling i løpet av fem år (Barnevern- og helsenemnda, 2022; Stang, et al., 2023).
EMD-dommene mot Norge synes i tillegg å ha bidratt til økt forskningsinnsats om samværsvurderinger. En ekspertgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet påpekte i 2021 at det var mangelfull kunnskap om hvordan utsatte barn har det, det gjaldt både sentral informasjon om barn i fosterhjem, hvor mye samvær de har og hvordan de blir hørt (Forskningsrådet, 2021, s. 28). Det manglet forskning om hvordan barnets samvær virker inn på dets utvikling og hvilke vurderinger som ligger til grunn for beslutninger om samvær (Vestvik et al., 2023). Det er også lite kunnskap om hvordan samvær gjennomføres og hvordan barnevernet jobber med gjenforeningsmålet (NOU 2023: 7).
I en spørreundersøkelse med barnevernsledere svarte 86 prosent at EMD-dommene har ført til økning i samværet. Nesten en tredjedel, 29 prosent, svarte at de var uenige eller delvis uenige i at økningen i samvær vil være til barnets beste (Sørvig & Nogalska, 2021). Dette er én av flere indikasjoner på at flere i barnevernet er bekymret for at EMD-dommene har ført til at man nå legger mer vekt på foreldres krav om samvær enn hva barnets interesser skulle tilsi (Alvik, 2021, s 49-51; Barneombudet, 2023, s. 48; Nordmoen & Kvalø, 2023).
Med dette som bakgrunn ønsket vi å undersøke hvordan dommene fra EMD spiller inn på barnevernsansattes samværsvurderinger og hvordan barnevernsansatte vekter barnets interesser og behov opp mot foreldreinteressene. Problemstillingen er: Hvilken betydning har dommene i EMD for barnevernets samværsvurderinger?
Studien baserer seg på to fokusgruppeintervjuer der deltakerne diskuterer samvær med utgangspunkt i en tenkt case. Med utgangspunkt i disse diskusjonene undersøker vi i hvilken grad barnevernet tilpasser seg kravene fra EMD, og om eventuell tilpasning skjer på bekostning av norsk barneverns tradisjonelle vekting av barnets interesser og behov.
Vi drøfter deretter våre funn ut fra perspektiver på norsk barnesentrisme, medvirkning i barnevernet og tilknytningsteori.
FORSKNING
Flere studier viser at det har skjedd en økning i samværsfrekvensen i de senere årene, spesielt siden 2018. I flere analyser og rapporter har en lagt til grunn at endringen i fastsettelsene av samvær henger sammen med EMD-dommene (Gerdts-Andresen, 2020; Stang et al., 2023; NOU, 2023:7). Økning i samværsfrekvensen blir særlig knyttet til sterkere vekting av gjenforeningsmålet (Alvik, 2021; Gerdts-Andresen, 2020).
Forskere har også undersøkt hvordan barn og foreldre opplever samvær (Stang et al., 2023) og hvordan en best mulig kan legge til rette for samvær, spesielt med tanke på individuelle vurderinger av barnets beste (Stang et al., 2023, Aamodt & Sommerfeldt, 2022). Internasjonal og norsk forskning viser at gode samværsordninger bidrar til positiv utvikling for barnet, mens konfliktfylte samvær kan være skadelig for barnet (Selwyn & Lewis, 2023, Stang & Baugerud, 2018; Stang et al., 2023).
Forskningsprosjektet «Samvær etter omsorgsovertakelse 2020-2022» viser at samværspraksisen er variert og ofte fungerer godt, selv om foreldre ofte ønsker mer samvær enn barna (Stang et al., 2023). Flere undersøkelser viser at samværspraksisen i Norge er mer restriktiv enn i Sverige og Danmark; i Norge legger en større vekt på barnets beste enn på gjenforeningsmålet, som står sterkere i våre naboland (Stang et al., 2023). Samværsfrekvensen i Norge er lav sammenlignet med andre europeiske land, for eksempel viser tall fra England at 40-50 prosent av barn under offentlig omsorg ser foreldrene sine ukentlig (McDowell et al., 2019; Selwyn & Lewis, 2023; Stang et al., 2023).
Flere forskningsfunn peker på at barn ønsker å medvirke og få si sin mening om samvær (Stang et al., 2023; Selwyn & Lewis, 2023), men det er usikkert hvor ofte barn faktisk blir spurt om sin mening om samvær, eller hvor reell medvirkningen faktisk er (Forskningsrådet, 2021; Strandbu & Vis, 2023). Stang et al. (2023) påpeker at barnets mening ofte tolkes som uttrykk for hva som er barnets beste, og viser til FNs barnekomite som understreker at å ivareta barnets beste forutsetter at barnet blir lyttet til (Barnekonvensjonen, 1989; Stang et al., 2023).
TEORI: KARAKTERISTISK BARNESENTRISME
Barnesentrisme er beskrevet som et karakteristisk trekk ved det norske barnevernet (Falch-Eriksen & Skivenes, 2019; Aadnanes & Syrstad, 2021). Barnesentrisme innebærer at lovverk og praksis sterkt vektlegger barnets interesser, også når barnets interesser står i spenning til foreldre- og familieinteresser. De senere årene har medvirkning og sterkere barnerettigheter forsterket det norske barnevernets barnesentrisme i et komparativt perspektiv (Berrick et al., 2023). Slik vi oppfatter det, kommer barnesentrismen til uttrykk gjennom vektlegging av barnets interesser og medvirkning, og gjennom det kunnskapsgrunnlaget som ofte begrunner beslutninger i barnevernet.
Barns medvirkningsrett i det norske barnevernsystemet er styrket flere ganger i lovverket og har fått stor oppmerksomhet både i barneverntjenesten og politisk (Hestbæk et al., 2023). Barn skal kunne uttrykke sin mening, deres mening skal vektlegges ved beslutninger, og de har rett til informasjon. Forskning viser likevel at barns medvirkning ikke alltid er garantert i norske barnevernssaker, selv om den nye barnevernsloven presiserer denne retten ytterligere (Strandbu & Vis, 2023).
Barnesentrisme i barnevernet gjenspeiler et samfunn hvor barnets interesser allment står sterkt, og barnevennlighet er en del av samfunnsmentaliteten (Aadnanes & Syrstad, 2021). Barns velvære er et sentralt tema i en stadig mer bindende normativ-politisk offentlig diskurs, slik Falch-Eriksen & Skivenes (2019) uttrykker det. Komparative studier viser at barns interesser er framstående i de norske og nordiske velferdsordningene og i utdanningspolitikken. Barnesentrismen vises også gjennom rettsutviklingen og fortolkningen av foreldrenes plikter overfor barna. Forpliktelsene er komparativt sett sterke og vitner om en demokratisering over tid i forholdet mellom barn og foreldre i de nordiske samfunnene (Berrick et. Al., 2023; NOU 2017: 6, s. 34).
Barnevernets kunnskapsgrunnlag har også i stor grad en barnesentrisk orientering (Hennum, 2015), og fagmiljøet har de siste tiårene vurdert tilknytningsbehovene som viktigere enn biologiske prinsipper (Hennum, 2023). I NOU 2012: 5 blir det for eksempel tilrådet at «det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp» skal stå over det biologiske prinsipp i tilfeller der små barn har svak tilknytning til de biologiske foreldrene (Mørch & Raundalen, 2019; NOU 2012: 5; Rød, 2012). Utviklingspsykologiske og tilknytningsteoretiske perspektiver dominerer fortsatt det kunnskapsgrunnlaget barnevernet legger til grunn for sine beslutninger (Hennum, 2023; Lorentzen, 2019). Å bevare barns stabilitet til omsorgspersoner de har utviklet tilknytning til, blir sett som viktigere enn å bevare kontinuitet i forholdet til foreldrene (Christiansen & Kojan, 2023, s. 24). Ifølge tilknytningsteorien vil hyppigheten og kvaliteten på kontakten med barnet avgjøre hvordan tilknytningen til omsorgspersonen utvikler seg, og barnet vil rangere ulike omsorgspersoner inn i sitt eget tilknytningshierarki avhengig av denne kontakten (Vestvik et al., 2023).
Samtidig slår nyere tilknytningsforskning fast at barn er i stand til å forme tilknytning til flere omsorgspersoner, og at de ikke nødvendigvis må beskyttes mot flere omsorgspersoner begrunnet med et tilknytningsperspektiv (McDowell et al., 2019). I England begrunner en nettopp hyppig samvær med foreldre med tilknytningsteori (McDowell et al., 2019). En nyli
