Fontene forskning
06.06.2024
Kombinasjonen tradisjonell tilknytningsteori og nevrovitenskap er blitt et befestet og ikke minst potent faglig perspektiv i saker som omhandler
... vurderinger av barns omsorgsforhold og hva som vil være til barnets beste. I boken Hjernen og barnevernet - En kritisk drøfting fra 1921 har jeg problematisert den omfattende bruken av hjerneforskning og nevrovitenskap i sosialfagene - særlig i barnevernfeltet (Lorentzen, 2021).
Hvorfor er jeg kritisk til bruken av hjerneforskning i psykologien og i sosialfagene - for eksempel i barnevernfaglig praksis? En grunn til denne skepsisen er at teorier og hypoteser som ønsker å koble nevrobiologi og hjerneforskning sammen med psykologi generelt og tilknytningsteorien spesielt er blitt ukritisk omfavnet av offentlige instanser og fagpersoner som har med beskyttelse av barn å gjøre. Det dreier seg om to fagfelt som befinner seg langt fra hverandre, både med tanke på hvilke fenomener man er opptatt av, hvilke metoder man benytter for å finne ut av dem og vitenskapsteoretisk utgangspunkt. Nevrologi og hjerneforskning er en fysisk, medisinsk, eksperimentell og labora-toriebasert vitenskap. Forskningen har gjerne som formål å finne årsaker til og behandlinger for sykdommer som kan ramme nervesystemet. Studier gjøres i stor grad på dyr, og har som regel forskningsmessige ambisjoner langt unna hva funnene kan brukes til i andre sammenhenger, for eksempel sosialfaglige. Nevrologiske og nevrovitenskapelige argumenter og forskningsfunn presenteres likevel ofte som relevante og hardtslående bevis for de sosialfaglige perspektivene fagpersoner ønsker å fremme, for eksempel knyttet til vurderinger av og beslutninger om barns omsorgssituasjon og fremtidige behov. Som regel viser det seg at den hjerneforskningen og de funnene det vises til kun gir grunnlag for å trekke foreløpige og høyst usikre konklusjoner - hvis den opprinnelige forskningen i det hele tatt vedrører de sosialfaglige problemstillingene det skrives om. Ikke sjelden spiller man på språklige og semantiske likheter mellom nevrologisk og psykologisk terminologi, selv der hvor det slett ikke er snakk om samme fenomener. «Nevral inhibisjon», «aktivering» eller «hemming av nervecellers fyring», er for eksempel ikke det samme som barns impuls- eller selvkontroll. Gjennom å henvise til hjerneforskning fremstår psykologiske og sosialfaglige perspektiver som langt mer vitenskapelige og tungtveiende enn det de faktisk er (Macvarish, 2016; Burman, 2017; Lorentzen, 2024abc).
Vår tids «nevrohype» I senere år er det blitt vanlig å legitimere og slå fast gyldigheten av psykologiske hypoteser og teorier gjennom å knytte dem til nevrobiologisk forskning. Da heter det gjerne «Ny hjerneforskning har vist at» eller «Ny forskning om hjernen har slått fast at». En konsekvens er at hjernen, eller deler av den, er blitt tildelt psykologiske, for ikke å si personlige, egenskaper og funksjoner - en praksis som etter mitt syn utgjør et klassisk kategorimistak (Bennett & Hacker, 2003; Lorentzen, 2021). Det er viktig å huske på at det verken foregår eller finnes noe psykologisk i hjernen. Der foregår det bare kjemiske og elektriske prosesser, som riktignok gjør oss i stand til å utføre komplekse psykologiske funksjoner. Vi gjør ting ved hjelp av hjernen. Men hjernen verken husker eller glemmer, er verken klok eller dum, ser eller er blind, tar valg eller er ubesluttsom. Den utbredte «folkelige» oppfatningen som tilsier at det er mulig å lokalisere og tilskrive avgrensede psykologiske funksjoner, slik som språk, tenkning og hukommelse, til bestemte områder i hjernen - «mind maps onto brain» - er mest sannsynlig misvisende og feil. Jo mer vi lærer om hjernens fungering, jo mer skjønner vi at den fungerer holistisk, det vil si at hele eller store deler av den intakte hjernen synes å være involvert i de fleste funksjoner. Allerede den klassiske hjerneforskeren Kurt Goldstein (1878-1965) konkluderte fra studier av pasienter med lokaliserbare hjerneskader at lokalisering av skaden i hjernen kunne bidra til å predikere funksjonsutfall og kognitive og motoriske vansker, men at det samme ikke lot seg gjøre med personer med hjerner uten skader (Brothers, 2001; Walls, 2011; Brodal, 2017). Utenom en medisinsk og diagnostisk sammenheng kan i beste fall fargelagte bilder av skannede hjerner brukes for å kaste lys over psykologiske sammenhenger man var overbevist om på forhånd, men gir ingen innsikt i hvilke nevrologiske prosesser som ligger til grunn for disse fenomenene (Walls, 2007).
Hvor sikker er Schore?
I artikkelen problematiserer jeg sammenkoblingen av nevrovitenskap og psykologi gjennom å se nærmere på en teoretiker som har hatt og har svært stor innflytelse i Norge - ikke minst i barnevernfeltet. Det er snakk om perspektivene til Allan Schore, slik de er utviklet fra og med hans hovedverk Affect Regulation and the Origin of the Self fra 1994. Schore er mannen bak mye
Les opprinnelig artikkelHvorfor er jeg kritisk til bruken av hjerneforskning i psykologien og i sosialfagene - for eksempel i barnevernfaglig praksis? En grunn til denne skepsisen er at teorier og hypoteser som ønsker å koble nevrobiologi og hjerneforskning sammen med psykologi generelt og tilknytningsteorien spesielt er blitt ukritisk omfavnet av offentlige instanser og fagpersoner som har med beskyttelse av barn å gjøre. Det dreier seg om to fagfelt som befinner seg langt fra hverandre, både med tanke på hvilke fenomener man er opptatt av, hvilke metoder man benytter for å finne ut av dem og vitenskapsteoretisk utgangspunkt. Nevrologi og hjerneforskning er en fysisk, medisinsk, eksperimentell og labora-toriebasert vitenskap. Forskningen har gjerne som formål å finne årsaker til og behandlinger for sykdommer som kan ramme nervesystemet. Studier gjøres i stor grad på dyr, og har som regel forskningsmessige ambisjoner langt unna hva funnene kan brukes til i andre sammenhenger, for eksempel sosialfaglige. Nevrologiske og nevrovitenskapelige argumenter og forskningsfunn presenteres likevel ofte som relevante og hardtslående bevis for de sosialfaglige perspektivene fagpersoner ønsker å fremme, for eksempel knyttet til vurderinger av og beslutninger om barns omsorgssituasjon og fremtidige behov. Som regel viser det seg at den hjerneforskningen og de funnene det vises til kun gir grunnlag for å trekke foreløpige og høyst usikre konklusjoner - hvis den opprinnelige forskningen i det hele tatt vedrører de sosialfaglige problemstillingene det skrives om. Ikke sjelden spiller man på språklige og semantiske likheter mellom nevrologisk og psykologisk terminologi, selv der hvor det slett ikke er snakk om samme fenomener. «Nevral inhibisjon», «aktivering» eller «hemming av nervecellers fyring», er for eksempel ikke det samme som barns impuls- eller selvkontroll. Gjennom å henvise til hjerneforskning fremstår psykologiske og sosialfaglige perspektiver som langt mer vitenskapelige og tungtveiende enn det de faktisk er (Macvarish, 2016; Burman, 2017; Lorentzen, 2024abc).
Vår tids «nevrohype» I senere år er det blitt vanlig å legitimere og slå fast gyldigheten av psykologiske hypoteser og teorier gjennom å knytte dem til nevrobiologisk forskning. Da heter det gjerne «Ny hjerneforskning har vist at» eller «Ny forskning om hjernen har slått fast at». En konsekvens er at hjernen, eller deler av den, er blitt tildelt psykologiske, for ikke å si personlige, egenskaper og funksjoner - en praksis som etter mitt syn utgjør et klassisk kategorimistak (Bennett & Hacker, 2003; Lorentzen, 2021). Det er viktig å huske på at det verken foregår eller finnes noe psykologisk i hjernen. Der foregår det bare kjemiske og elektriske prosesser, som riktignok gjør oss i stand til å utføre komplekse psykologiske funksjoner. Vi gjør ting ved hjelp av hjernen. Men hjernen verken husker eller glemmer, er verken klok eller dum, ser eller er blind, tar valg eller er ubesluttsom. Den utbredte «folkelige» oppfatningen som tilsier at det er mulig å lokalisere og tilskrive avgrensede psykologiske funksjoner, slik som språk, tenkning og hukommelse, til bestemte områder i hjernen - «mind maps onto brain» - er mest sannsynlig misvisende og feil. Jo mer vi lærer om hjernens fungering, jo mer skjønner vi at den fungerer holistisk, det vil si at hele eller store deler av den intakte hjernen synes å være involvert i de fleste funksjoner. Allerede den klassiske hjerneforskeren Kurt Goldstein (1878-1965) konkluderte fra studier av pasienter med lokaliserbare hjerneskader at lokalisering av skaden i hjernen kunne bidra til å predikere funksjonsutfall og kognitive og motoriske vansker, men at det samme ikke lot seg gjøre med personer med hjerner uten skader (Brothers, 2001; Walls, 2011; Brodal, 2017). Utenom en medisinsk og diagnostisk sammenheng kan i beste fall fargelagte bilder av skannede hjerner brukes for å kaste lys over psykologiske sammenhenger man var overbevist om på forhånd, men gir ingen innsikt i hvilke nevrologiske prosesser som ligger til grunn for disse fenomenene (Walls, 2007).
Hvor sikker er Schore?
I artikkelen problematiserer jeg sammenkoblingen av nevrovitenskap og psykologi gjennom å se nærmere på en teoretiker som har hatt og har svært stor innflytelse i Norge - ikke minst i barnevernfeltet. Det er snakk om perspektivene til Allan Schore, slik de er utviklet fra og med hans hovedverk Affect Regulation and the Origin of the Self fra 1994. Schore er mannen bak mye
