I Forbannelsen tas vi med til høsten 1918, og vi kjenner igjen det golde fjellklimaet i Røros-traktene. En pastor vender hjem fra misjonærvirksomhet og vil bygge en kirke for en menighet av gruvearbeidere. Stedet han plukker ut for kirkebygget viser seg å være en sør-samisk gravplass. Men det nekter pastoren å ta hensyn til, noe som faller samene tungt for brystet. Og nettopp her er en kime til å forstå filmens tittel.
Filmen byr på et rikt persongalleri i pastorens familie, med hans kone, to voksne barn og en adoptivdatter i husholdningen.
Den epidemiske spanskesyken er i ferd med å melde sin ankomst, men ser i første omgang ikke ut til å plage det lille bygdesamfunnet. Den ligger der likevel som en voksende fare.
Regissør og manusforfatter Henrik Martin Dahlsbakken er blant våre hardest arbeidende. I en alder av 33 år har han en imponerende filmografi å vise til. Flere gode filmer har kommet fra hans hånd. Derfor er det med en viss forventning vi ser fram til årets film.
Dessverre makter ikke Forbannelsen å innfri forventningene. Til det blir den for springende. Den er i noen sekvenser en film om et bygdesamfunn, i andre deler handler den om religiøs demagogi, og i atter andre deler er den en slags horrorfilm med sterke innslag av overnaturlige hendelser (som snakkende døde sjeler).
Mange av hendelsene i fortellingen behandles for kort, før vi tvinges videre. Ett sted tar det plutselig fyr i buksebeinet til pastoren (tror jeg), og sekunder etterpå er vi i neste scene uten å egentlig få vite hva scenen s
