Da jeg var 18 var «Kid A» (+ den kjøligere oppfølgeren «Amnesiac») en åpenbaring. Plater som tok for seg alt fra klimaendringer og Naomi Kleins «No Logo» til kyniske politikere, teknoangst, medemetning og det ferske internettet. Alt årtusenskiftet hadde å by på av uro, tonesatt og pakket inn med en miks av digital kunst, tegninger og kryptiske beskjeder som bar i seg spådommer som var sørgelig presise.
Over 20 år senere har Radiohead slått sammen skivene og omslagene i et dataspill som antagelig ville svimeslått meg den gangen - «Kid A Mnesia Exhibition».
På innsiden av et digert betongbygg, midt i en mørk skog, løser hele rom seg opp foran øynene mine og finner sammen igjen. Karikaturer av Tony Blair og tabloidforsider dekorerer veggene, mens byggesteiner av sanger jeg har hørt ihjel, spiller og skifter form i respons til hvor jeg beveger meg.
Men ved byggets inngang finner jeg også et sett med instruksjoner - og en litt merkelig påstand:
«Dette er ikke et spill.»
Ikke et spill? Om noe oppfører seg som et spill og spilles på en PlayStation med kontrollen som styrer alle de andre spillene og spillet likevel insisterer på at det ikke er et spill, hva er det da?
Radiohead har begått et stykke digital verdensbygging - noe som har vært ved kjernen av spillene siden romskytespillet «Spacewar!» programmerte inn tyngdekraft og stjerner i 1961. Det var ikke for ingenting at spillselskapet Origin på 80-tallet hadde slagordet «we create worlds».
Ikke et spill? Det er litt som å skrive 250.000 ord, trykke det på ark mellom to permer og så slå fast at «dette er ikke en bok». Men det er lett å forstå hvor det kommer fra. Ordet dataspill er vrient - det favner ikke hvordan spillmediet har vokst seg mangfoldig nok til å utfordre gamle definisjonsmarkører som tap, seier og utfordringer.
Med årene har kraften i spillverdenene blitt noe også ikke-spillere ønsker å høste, for alt fra digitale kontorlandskaper og sosiale VR-lekeplasser til 360 graders dokumentarer. Spillmediets språk og vesen er i ferd med å bli byggesteiner i samfunnet vårt, men de blir det ofte med litt distanse, som når flysimulator-fans fnyser fornærmet når noen spør om de driver med spill.
Det kan virke som dataspillene aldri blir viktige nok til å virkelig skulle forstås. Er det et problem?
«Vi er ikke sikre på hva det er»
I Radioheads tilfelle er nok påstanden om «ikke et spill» mest for å signalisere at dette ikke er en konkurranse eller utfordring - neste setning er «Ta deg god tid». Bandet hadde egentlig planlagt en fysisk kunstinstallasjon basert på gjenutgivelsen av «Kid A» og «Amnesiac».
Thom Yorke og bandets designer Stanley Donwood skriver på PlayStation-bloggen:
«Det skulle være en diger rød konstruksjon av sammensveisede skipscontainere som skulle se ut som et brutalistisk romskip hadde kræsjlanda i den klassiske arkitekturen til Victoria & Albert Museum i Kensington.»
Men så måtte de finne et annet sted. Og så fikk de ikke lov. Og så ble det pandemi. Og så ble kunstinstallasjonen ifølge Yorke og Donwood i stedet «noe. Vi er ikke sikre på h
