Artikkelen er en omskrivning av en masteroppgave levert ved høgskolen i Lillehammer i mai 2016.
Artikkelens utgangspunkt er et ønske om å nærme seg den kroppslige erfaringen av å leve med avhengighet til rusmidler. Forskning på den rusavhengige kroppen er primært gjort med biomedisinske briller som er blinde for kroppens subjektive sider, og har i stor grad dreid seg om å kartlegge nevrobiologiske prosesser og årsaker i hjernen (Koob, 1988; Robbison & Berridge, 2000; Bramnes & Andreassen, 2012). Dette biologiske, tredjepersons perspektivet forteller lite om hvordan det erfares med den enkeltes kropp å være avhengig. Kroppen blir objektet betraktet utenfra, og fra dette ståstedet sees ikke den subjektive og meningssøkende egenkroppen enhver erfarer verden med (Merleau-Ponty, 2014). I denne artikkelen er derfor førstepersonsperspektivet det sentrale, og hensikten er å rette fokus mot hvordan rusavhengighet erfares og tar form gjennom en persons livsløp, samt vise hvordan disse erfaringene innebærer særegne måter å være en kropp i verden på. Ønsket er å la fenomenet tre frem slik det leves i førsteperson; som flertydige erfaringer med stor individuell mening. Problemstillingen lyder: Hvordan kan rusavhengighet forstås som kroppslig erfaring?
Kroppsfenomenologien: Å være kroppen
Maurice Merleau-Ponty satte kroppen i sentrum av sin filosofi som grunnlaget for livet som menneske, og opponerte mot det innflytelsesrike skillet mellom kropp og sinn som har preget vestlig tenknings forståelse av mennesket siden René Descartes (Engelsrud, 2006). Han visket ut de skarpeste skillene og forsto vår væren i verden som noe primært kroppslig. Vi eier eller har ikke først og fremst en kropp, vi er kroppen og lever i kraft av den (Merleau-Ponty, 2014). Den er vår levende tilgang til verden, og er et erfarende subjekt like mye som et avgrenset objekt. Denne tvetydigheten er et eksistensielt premiss hos Merleau-Ponty, og i kraft av å være kroppen vil mennesket alltid være både subjekt og objekt. Han eksemplifiserer dette med høyrehånden som berører den venstre; vi kan ta på vår venstre hånd med vår høyre, og hånden som berøres er da objektet for den høyre hånden som er subjektet. I det jeg tar på den venstre blir begge likevel både subjekt og objekt, berørt og berørende (Merleau-Ponty, 1994, s. 37).
Den levde kroppen er Merleau-Pontys kjernebegrep og viser til den meningssøkende subjektkroppen som alltid er den enkeltes perspektiv mot verden. Å være kroppen er å engasjere seg og være rettet utover mot en kultur og et miljø, og inngå i en relasjon med tingene og menneskene som finnes her. Merleau-Ponty (1994) ser dette som å smelte sammen med det miljøet man er kastet ut i. Vi er en del av verden rundt oss, og det er i vårt naturlige miljø at vi kjenner oss selv og finner mening. Å se kroppen som levd på denne måten peker videre på at livet leves på pre-refleksive måter gjennom kroppen, og at det er via den vi gjør våre primære erfaringer i verden som følende og sansende individer (Østerberg, 1994). Kroppen vet derfor mer enn det vi er bevisste på, og bærer med seg våre erfaringer som en taus, kroppslig viten som refleksjonen ikke nødvendigvis har tilgang til (Merleau-Ponty, 1994; Østerberg, 1994).
Kroppen som subjekt og objekt - fraværende og fremtredende
Følelser er en del av den levde kroppen, og det er kroppen som følende som bidrar med mening til våre erfaringer. Giovanna Columbetti (2014) trekker et skille mellom følelser om kroppen og følelser med kroppen, kroppen som følt og kroppen som følende. Dette skillet er i tråd med Merleau-Pontys forståelse av mennesket som både subjekt og objekt, og må trekkes som følge av at kroppen ikke alltid er følelsenes eget fokus. De er kroppslige, men handler ofte om noe annet enn at vi har feber og føler oss varme eller har fått en strekk i leggen. Følelser kan handle om objekter og hendelser rundt oss, og kan strekke seg utover vår egen kropp. Denne distinksjonen mellom følelser om kroppen og følelser med kroppen kan videre forstås i lys av relasjonen mellom to sentrale modus vi kontinuerlig veksler mellom i kroppsfenomenologien, det pre-refleksive og det refleksive (Columbetti, 2014; Merleau-Ponty, 2014). Når vi føler med kroppen er det kroppen i sin pre-refleksive tilstand det dreier seg om; som erfarende og rettet utover mot verden. Når oppmerksomheten vår retter seg mot vår egen kropp oppstår en selvbevissthet hvor kroppen selv er det intensjonale objektet i refleksive modus (Columbetti, 2014).
I boka The absent body beskriver Drew Leder (1990) hvordan den friske kroppen som regel er noe fraværende for oss; stille fungerende i bakgrunnen mens vi lever livene våre utenfor oss selv. Først når sykdommen eller smertene intreffer blir den det Leder kaller «the dys-appearing body»; den tar da plass i bevisstheten vår og blir et tydelig tema som tvinger seg frem uavhengig av våre ønsker. Filosofen Fredrik Svenaeus (2007) påpeker at erfaringen av smerter også kan innebære en fremmedgjøring og en distanse til egen kropp. I denne distanseringen ligger det en samtidig endring av kroppens retning og bevissthet, og vi vender oss inn mot oss selv som et objekt.
Enkelte forskere har nærmet seg rusavhengighet som kroppslig erfaring. Særlig vil jeg trekke frem Nettleton, Neale og Pickerings (2011) studie av 21 menn og 19 kvinners kroppsliggjorte erfaringer med å slutte å bruke heroin. Studien er et eksempel på hvordan erfaringer med fenomenet kan beskrives og tolkes fenomenologisk, og tar for seg informantenes umiddelbare kroppslighet i verden, et område som kan sies å være underkommunisert innenfor samfunnsvitenskapen, hvor rasjonelle, kognitive og symbolske dimensjoner har vært fokusert (Nettleton, Neale & Pickering, 2011). Gjennom Drew Leders (1990) forståelse av kroppen som «dys-appearing» får Nettleton et al. særlig godt frem de mange ulike måtene kroppen presser seg frem i informantenes bevissthet på, eksempelvis via følelser som skyld, erfaringen av smerter eller opplevelsen av andres blikk. Jeg betrakter rusavhengighet fra tilsvarende perspektiv, men går samtidig noe utover dette da jeg også retter dette perspektivet mot andre aspekter av det levde livet som rusavhengig.
Metode og materiale
Artikkelen bygger på materiale fra ett fenomenologisk-inspirert, semi-strukturert intervju med 27 år gamle Kristine. Hun ble rekruttert fra en rusbehandlingsenhet, og det er en omtrent 90 minutter lang samtale med henne som utgjør artikkelens empiriske grunnlag.
Intervjuet var inspirert av fenomenologien i den forstand at jeg var ute etter fyldige beskrivelser av førstehånds erfaringer med fenomenet rusavhengighet. Særlig søkte jeg førstepersonsperspektivet, og forsøkte å unngå selv-refleksive tolkninger og betraktninger i tredjeperson. Dette unngikk jeg ved å legge til rette for at intervjuet i størst mulig grad ble en samtale hvor Kristine kunne fortelle om sine erfaringer fritt, spontant og i et hverdagslig språk. Jeg gjennomførte intervjuet med en bevisst naiv holdning til fenomenet rusavhengighet, og var hele veien opptatt av at det var hennes erfaringer som skulle bestemme retningen på samtalen (Kvale & Brinkmann, 2015). Underveis fulgte jeg i høy grad det Kristine selv vektla og pratet om. Jeg lanserte enkelte temaer, men når temaet var etablert fulgte jeg hennes initiativ. På denne måten unngikk jeg å lede henne inn i beskrivelser og erfaringer som kanskje ikke var viktige, og oppholdt meg ved det som hadde vært sentralt i hennes erfaring. Max Van Manen (2016, s. 67) anbefaler å be om helt konkrete erfaringer fra informantene, for eksempel ved å spørre om de kan huske enkelte hendelser eller situasjoner. Når man da først kommer inn på en slik erfaring, utforsker man denne til det fulle ved hjelp av oppfølgingsspørsmål. Dette ble et gjennomgående mønster under intervjuet, og oppfølgingsspørsmål ble benyttet hyppig for å vise interesse og for å komme enda nærmere den primære erfaringen. Jeg lanserte et tema, Kristine fortalte om sin erfaring med dette, og jeg fulgte det opp gjennom aktiv lytting og utdypende spørsmål. Intervjuguiden kunne enkelte ganger være et utgangspunkt,