Fagpressenytt

Heseblesende, aggressivt nedsnakk messer ut av bilderammene og rett i fleisen på den som orker å stille seg opp foran tegningene til Lene Hovland (31) inne på Røeds lille atelier på Jeløya utenfor Moss. Noen publikummere snur nærmest i døra, men de fleste kommer nysgjerrig nærmere, og når de ser at jenta på bildene må være den samme jenta som følger med på dem i galleriet, kommer spørsmålene og kommentarene.
- Flere har tatt meg i hånden og takket, sier Lene. Hun sitter ved et bord inne i galleriet med tegnebrettet framfor seg.
- Det er veldig godt å høre at folk sier at de kjenner seg igjen, eller skjønner hva jeg mener med et bilde. Jeg føler meg ikke så alene da, og spesielt er følelsen av ensomhet vanskelig med borderline-diagnosen. Egentlig er man ikke ensom, likevel oppleves det sånn. Det er en kronisk tomhetsfølelse.
En av de største utfordringene Lene har, er hvordan tankene kan ta overhånd og bli til en spiral av drittslenging som kjører henne ned i avgrunnen. Første gang Lene var innlagt på akuttpsykiatrisk ble hun anbefalt av en pleier å begynne å tegne som en måte å stagge tankene og uroen på.
- Jeg har alltid likt å tegne og kjente hvordan det hjalp. Jeg klarte å komme inn i en sone, og fortsatte å tegne hjemme.
En dag eksperimenterte hun med den japanske tegnestilen manga.
- Det var under en veldig dårlig periode. Jeg kjente at jeg bare ville ha alt ut, alt som var inne i meg og som jeg ikke klarte å uttrykke til noen. Først da jeg var ferdig å tegne så jeg at «shit», jeg hadde tegnet meg selv.
Hun viste bildet til samboeren som møtte henne med støtte og forståelse.
- Da fikk jeg veldig sansen for hvordan jeg kunne bruke bildene til å kommunisere hvordan jeg har det.

Frykten for å bli forlatt
Når Lene Hovland nå snur ryggen til folk, står det «Borderline awareness» over hele ryggtavla hennes. Overskriften er «Pink haired girl».
Omtrent al