«Tone, jeg MÅ bare fortelle deg hva jeg har bestemt meg for nå! Vi skal lage et mestringssenter for voldsutsatte barn! Jeg har allerede funnet en flott tomt i Grimstad, det mangler mange millioner, men dette skal vi få til! Det er jo senter for barn med alle slags utfordringer og problemer, men ikke for barn utsatt for vold og overgrep! SÅNN kan vi ikke ha det!»
Jeg opplever at Ada ofte snakker med utropstegn på slutten av setningene sine, og jeg tror det er noe av grunnen til at hun har fått til alt hun har fått til også. For hun bestemmer seg, og hun gir seg aldri, og det er umulig å ikke la seg rive med av engasjementet og overbevisningen hennes.
I snart 20 år har hun klart å omdanne et enormt tap og sorg til et målrettet arbeid for barns rettssikkerhet, og fått til langt mer enn noen andre jeg vet om.
Målet om å lage et senter for voldsutsatte barn ble selvsagt også nådd. Stine Sofie-senteret åpnet høsten 2016, og er verdens første - og kanskje eneste - kurs- og mestringssenter for barn utsatt for vold og overgrep, og deres familier.
Ved flere anledninger siden åpningen har Ada nevnt muligheten for hospitering på senteret.
Jeg har tenkt at det høres spennende ut, men at jeg ikke har tid. En mandag til fredag i november i fjor tok jeg meg likevel tid, og tilbragte en regnfull uke som hospitant; en uke hvor 16 barn og 8 mødre var deltakere.
Barna jeg ikke glemmer
Jeg har jobbet med etterforskning av vold og overgrep mot barn i cirka 25 år. Avhør av barn har vært mitt spesialfelt det meste av denne tiden, og jeg har møtt mange hundre barn i avhør. Mange av sakene, avhørene og barna glemmes fort - det er nok en slags overlevelsesmekanisme, og slik det må være for å klare å jobbe med dette feltet.
Men noen av barna glemmer jeg aldri, og det kan være ulike grunner til det. Sakene kan ha vært ekstra ille, men det kan også ha vært noe med det barnet som gjorde et inntrykk, kanskje uten at jeg var helt forberedt på det i forkant.
De barna jeg ikke glemmer, dukker opp i tankene mine innimellom, og ofte lurer jeg på hvordan det går med dem nå. Jeg må bare håpe at det har vært gode fagfolk og andre voksne rundt barna som har hjulpet dem videre i livet, men jeg vet ikke. Og hvis det ikke ble bedre etterpå for barn
