Panorama Nyheter
08.12.2017
Han elsket jobben sin. Så ble misjonspilot Eivind Lindtjørn bedt om å fly en døende treåring.
Sola var i ferd med å forsvinne bak den krattkledde horisonten da telefonen ringte. Det var sykehusdirektøren, alvorsstemt. De hadde fått inn en bevisstløs treåring som hadde satt noe i halsen.
Legene hadde klart å presse en slange ned i halsen, men klarte ikke å få ut fremmedlegemet. Nærmeste sykehus med riktig utstyr lå snaue 40 mil unna. Det tok åtte timer med bil, én med fly.
Kunne Lindtjørn bistå?
Men den norske piloten manglet tillatelse til å fly om natta. Arbeidsgiveren hans var Mission Aviation Fellowship (MAF), en internasjonal hjelpeorganisasjon som har spesialisert seg på humanitære flyvninger. Den hadde strenge regler, og slike scenarier hadde de diskutert. Han visste hva de ville si om han ringte. Lindtjørn forklarte situasjonen for direktøren og la på.
- Jeg gikk rundt i rommet, jeg fikk ikke fred, minnes den 40-årige flyveren.
Han ringte direktøren igjen. «Hva skjer om jeg ikke flyr gutten? ». «Da dør han», lød svaret.
- Det var et renskåret valg, forteller piloten i dag. Ble han værende, var barnet sjanseløst. Fløy han, ville det kanskje overleve - men han ville sannsynligvis miste jobben sin, den han hadde drømt om hele livet.
Flyskrekk
Da Eivind var liten, tok faren ham med til rullebanen i Arba Minch, en liten by sør i Etiopia. Det var på midten av 1980-tallet og misjonslege Bernt Lindtjørn, som ledet Kirkens Nødhjelps arbeid under den store hungersnøden, brukte MAF for å fly inn forsyninger.
Da faren løftet ham inn i cockpiten, hylte gutten av frykt. Hvorfor vet ikke Eivind Lindtjørn. Han var ikke engstelig av seg, ikke det motsatte heller. Han var «en helt normal gutt».
- Om ikke annet gjorde opplevelsen inntrykk på meg, humrer Lindtjørn.
Og snart var flyskrekken forvandlet til fascinasjon.
- Det finnes en karikaturtegning av en gutt som sier til moren: når jeg blir voksen skal jeg bli pilot! Kjære gutten min, svarer moren; du kan ikke bli begge deler. Jeg var som den gutten, og jeg ble aldri voksen.
Da han var 16 år, reiste familien tilbake til Bergen for at Eivind skulle gå på videregående. Men han fant seg verken til rette på allmennlinja eller i Norge.
- Jeg hadde bodd i Etiopia i tre perioder, og det var nok den siste perioden som ødela meg helt. Jeg kom tilbake til No
Gå til medietLegene hadde klart å presse en slange ned i halsen, men klarte ikke å få ut fremmedlegemet. Nærmeste sykehus med riktig utstyr lå snaue 40 mil unna. Det tok åtte timer med bil, én med fly.
Kunne Lindtjørn bistå?
Men den norske piloten manglet tillatelse til å fly om natta. Arbeidsgiveren hans var Mission Aviation Fellowship (MAF), en internasjonal hjelpeorganisasjon som har spesialisert seg på humanitære flyvninger. Den hadde strenge regler, og slike scenarier hadde de diskutert. Han visste hva de ville si om han ringte. Lindtjørn forklarte situasjonen for direktøren og la på.
- Jeg gikk rundt i rommet, jeg fikk ikke fred, minnes den 40-årige flyveren.
Han ringte direktøren igjen. «Hva skjer om jeg ikke flyr gutten? ». «Da dør han», lød svaret.
- Det var et renskåret valg, forteller piloten i dag. Ble han værende, var barnet sjanseløst. Fløy han, ville det kanskje overleve - men han ville sannsynligvis miste jobben sin, den han hadde drømt om hele livet.
Flyskrekk
Da Eivind var liten, tok faren ham med til rullebanen i Arba Minch, en liten by sør i Etiopia. Det var på midten av 1980-tallet og misjonslege Bernt Lindtjørn, som ledet Kirkens Nødhjelps arbeid under den store hungersnøden, brukte MAF for å fly inn forsyninger.
Da faren løftet ham inn i cockpiten, hylte gutten av frykt. Hvorfor vet ikke Eivind Lindtjørn. Han var ikke engstelig av seg, ikke det motsatte heller. Han var «en helt normal gutt».
- Om ikke annet gjorde opplevelsen inntrykk på meg, humrer Lindtjørn.
Og snart var flyskrekken forvandlet til fascinasjon.
- Det finnes en karikaturtegning av en gutt som sier til moren: når jeg blir voksen skal jeg bli pilot! Kjære gutten min, svarer moren; du kan ikke bli begge deler. Jeg var som den gutten, og jeg ble aldri voksen.
Da han var 16 år, reiste familien tilbake til Bergen for at Eivind skulle gå på videregående. Men han fant seg verken til rette på allmennlinja eller i Norge.
- Jeg hadde bodd i Etiopia i tre perioder, og det var nok den siste perioden som ødela meg helt. Jeg kom tilbake til No
