Her har hun blant annet tatt for seg det hun kaller kulturell «dumpster diving», det vil si kombinasjoner av stilistiske uttrykk fra klassisk opera og elementer fra uttrykk som tradisjonelt ikke regnes som høykultur - som kommersiell populærmusikk.
Musikalske klisjeer er bevisst brukt, og står sentralt i musikken. Et av målene med utgivelsen var å få lytteren til å reflektere over operaens tradisjonelle rolle, maktstrukturer og sosial identitet.
- Det er ikke et spørsmål om å like. Har du som hensikt at mange skal like det du gjør blir musikken din fort noe som skal forbrukes. Det blir ikke kunst som kan invitere lytteren inn, sier Ahvenniemi når Kontekst møter henne på en kafé ved Akerselva i Oslo.
Hvordan kunstmusikken mistet sin relevans
Kritisk kunstpraksis går som en rød tråd gjennom Ahvenniemis arbeider, fra doktorgradsavhandlingen Musical Composition as Lingering Reflection. Exploring the Critical Potential of Music (2021) via opera-lydsporene og til forskningsprosjektet Opera Pop som hun nylig har påbegynt ved Norges musikkhøgskole (NMH).
- Ideen om kunsten som noe nesten utenomjordisk, et eget univers, uavhengig av historisk epoke, er bare et par hundre år gammel. Det samme gjelder dyrkingen av individualisme i kunstverden. Men det er ikke noe universelt i dette.
- Når det gjelder såkalt autonomisering av kunsten, hadde dette bestemte årsaker. For å unngå å bli en «bruksting», underlagt andre samfunnsområder, måtte musikken definere sin rolle på nye måter. Men konsekvensene av å bli plassert utenfor samfunnet er at kunsten mister sin tyngde og relevans. Musikken har over tid blitt til en del av vår opplevelseskultur. Antagelsen er at kunsten skal erfares og nytes av individet.
En falsk pompøsitet
Det samme mener hun gjelder dyrkingen av individualisme i musikkverden, altså at dirigenten, musikersolisten eller komponisten forst
