Avlastningsperioden må sannsynligvis være på minst 6-8 måneder.
Tidlig diagnose synes å være avgjørende for et varig resultat.
Både mekaniske og biologiske komplikasjoner kan oppstå ved implantatbehandling. Det er enighet om at peri-implantær infeksjon kan føre til tap av osseointegrasjon og løsning av implantat. Okklusal overbelastning er en vanskelig definerbar klinisk faktor som også har vært diskutert som mulig årsak til tap av benstøtte rundt tannimplantat. Pasientrelaterte faktorer som hjerte- og karsykdom, autoimmun sykdom, diabetes, osteoporose, periodontitt, røyking og høyt alkoholforbruk kan også spille en rolle for implantatoverlevelse. Opptak av en komplett medisinsk anamnese før implantatinnsetting er derfor av stor betydning.
Denne kasuspresentasjonen beskriver re-osseointegrering av et mobilt implantat regio 16. Implantatet hadde vært i funksjon i 4 år da pasienten merket svak smerte i implantatområdet. Ved klinisk og røntgenologisk undersøkelse ble det diagnostisert mobilitet av implantatet og tap av benkontakt langs hele implantatets lengde. Det var ikke mulig å måle lommer eller påvise blødning ved sondering. Implantatkronen ble skrudd av og implantatet stod uten påbitt i 6 måneder. Ved 6-måneders kontroll var pasienten smertefri, implantatet stabilt og røntgenologisk re-osseointegrasjon ble dokumentert.
Ved tap av osseointegrasjon der okklusal overbelastning fremstår som en sannsynlig etiologisk faktor, utfordrer denne og flere andre kasuistikker den tidligere aksepterte «sannhet» at et mobilt implantat er et tapt implantat. For klinikeren kan det derfor være nyttig først å avlaste og deretter observere mobile implantater i minst 6 måneder siden det er sterke indikasjoner på at alveolært ben har et biologisk potensiale for re-osseointegrasjon.
Løsning av implantat har vært ensbetydende med implantattap og fjerning (eksplantasjon) har fremstått som eneste behandlingsalternativ. Mobile implantat kan diagnostiseres etter langvarig peri-implantær sykdom med karakteristiske kliniske og røntgenologiske funn som økt sonderingsdybde, blødning/puss og skålformet bentap til apeks av implantatet (1). Det har lenge vært uenighet om hvorvidt overbelastning også kan være årsak til løsning og tap av implantat. I flere studier har denne problemstillingen vært undersøkt og selv om resultatene har vært motstridende, har flere rapporter konkludert med at overbelastning kan være en ikke-infeksiøs årsak til tap av implantat (2-6).
I en klinisk rapport fra 2013 ble to kasus presentert med implantatløsning og påfølgende re-osseointegrasjon etter fjerning av overkonstruksjon (7). Svak smerte og mobilitet, samt røntgenologisk endret benmorfologi langs implantatoverflaten var eneste tegn på patologi. Etter 6-8 måneder uten implantatkroner var det ikke mulig å diagnostisere mobilitet. I rapporten ble det hevdet at ved stor okklusal belastning kan det oppstå fraktur mellom implantat og ben i hele implantatets lengde. Dette kan føre til mikrobevegelse og dersom mobiliteten ikke diagnostiseres tidlig, kan gradvis økende mobilitet føre til inflammasjon og bakterieinvasjon av peri-implantært vev. Tilstanden kan dermed utvikle seg til sekundær peri-implantær sykdom, som peri-implantat mukositt og peri-implantitt. Rapporten understreket viktigheten av å diagnostisere mobile implantat så tidlig som mulig basert på pasientens diffuse smerte, tegn på okklusal prekontakt og endret røntgenologisk benmorfologi langs implantatet. Videre behandling var å fjerne overkonstruksjon, la implantatet stå uten påbitt og dermed legge til rette for re-osseointegrasjon (7). Denne og andre kasuspresentasjoner (8-10) viser at en vellykket behandling er avhengig av at gammel eller ny framstilt restaurering blir justert og nøye tilpasset bittforholdene, eventuelt i kombinasjon med bruk av bittskinne.
