Jeg tilhører siste kategori, og viser spesielt til CMIs tidligere direktør Gunnar Sørbø som i Morgenbladet den 22-28 desember kritiserer boka under overskriften «Terje Tvedt tillegger politikere og forskere meninger de ikke har». Selv om jeg 2anskje defineres inn i det som Tvedt kaller det 'humanitær-politiske komplekset', føler jeg meg slett ikke truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasiverden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.
Siden jeg har arbeidet med utviklingsspørsmål, utviklingsteori og bistand hele mitt yrkesaktive liv, vil jeg her ta for meg bokas del I som Tvedt har gitt tittelen «Da Norge møtte verden». Den handler om ideer og tankemønstre som angivelig kom til å prege Norge mens vi ble en 'stormakt' innen bistand.
Hvor dramatisk nytt var «oppdagelsen» av den store verden for Norge?
Tvedt tidfester begynnelsen på 'det internasjonale gjennombruddet' i Norge til 1960-tallet. 1963 får en særlig symbolverdi, blant annet fordi det var første året da den norske staten ved Norsk Utviklingshjelp ga penger til norske (misjons)organisasjoners utviklingstiltak. Dette var ifølge Tvedt startskuddet på utviklingen av det 'humanitær-politiske komplekset'.
Han skriver som om Norge før dette, det vil si før 1963, hadde minimal kontakt med - og kunnskap om - den ikke-europeiske verden, og heller ingen utenrikspolitikk på dette området. Tvedt viser til at Norge har hatt langvarige kontakter med utlandet, selv om vi geografisk ligger i et hjørne i utkanten av Europa. Han hevder imidlertid at i 1960-årene begynte «et nytt kapittel i det lange samspillet mellom Norge og omverdenen» (s.10). Da debuterte Norge, ifølge Tvedt «som den asiatiske og afrikanske verdens utvikler og hjelper».
I 1963 var det ifølge Tvedt «utenkelig at landets politiske ledelse () en generasjon senere () skulle omtale Norge både som verdensmester i bistand og som humanitær stormakt» (s.25). Og videre: «Den norske stat var ikke involvert i en eneste fredsforhandling eller et eneste dialogmøte noe sted på kloden. Det fantes ingen forskningsinstitutter enn si forskningsprogrammer som arbeidet med utviklingsspørsmål. () Da året 1963 begynte, var det ikke én eneste norsk organisasjon som arbeidet i Afrika, Asia eller Latin-Amerika med støtte fra staten.» Disse setningene er ment å gi inntrykk av at alt dette var et helt nytt og ukjent territorium i Norge.
Allerede her skurrer det. For det første var Norge langt fra blank om verden utenfor oss på begynnelsen av 1960-tallet, og det var ikke bare utviklingshjelpen som påvirket oss. Tvedt har rett i at både engasjementet og kunnskapen var begrenset, og at det var relativt få i Norge som selv hadde truffet personer fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Men Tvedt ser bort fra de langvarige båndene som ble knyttet gjennom misjonen helt siden 1820-tallet, og skipsfarten med titusener av sjøfolk. Han ser bort fra Norges engasjement i Folkeforbundet, og Fridtjof Nansens rolle som høykommissær for flyktninger. Vårt første humanitære feltsykehus ble opprettet under Koreakrigen i 1951, senere erstattet av et skandinavisk undervisningssykehus som bistandstiltak fra 1958. Tvedt nevner India-hjelpen i Kerala fra 1952, men hevder at dette hadde lite interesse og gjennomslagskraft i Norge. Han nevner ikke Trygve Lie som FNs første generalsekretær de avkoloniseringen begynte. Han synes å se bort fra den allmenne interesse og sympati i Norge for hele avkoloniseringen; først i India og Pakistan i 1947, i resten av Sør-Asia og Sørøst-Asia, deretter i Afrika med Sudan og Ghana i 1957 og de mange landene i 1960 og påfølgende år.
Tvedt har rett i Norge ikke drev med fredsmekling og dialogprosjekter på den tiden. Men Norge var aktiv deltaker i mange av FNs fredsbevarende aksjoner, først i observasjonsgruppen i India/Pakistan fra 1949, deretter i Korea fra 1951, Midtøsten fra 1956, og Kongo 1960-64. Norge var langt fra nykomling i dette feltet, selv om fredsinnsatsen har utviklet seg voldsomt siden tidlig 1960-tall. For øvrig startet Christian Michelsens Institutt sitt første forskningsprogram om utviklingsland allerede i 1961.
Var det bare utviklingshjelpen som formet det nye norske verdensbildet?
Det blir også feil når Tvedt gir inntrykk av at det var u-hjelpen som farget Norges forståelse av den nye «tredje» verden på 1950- og 60-tallet. Blant de utenrikspolitisk interesserte var det betydelig interesse for hele avkoloniseringsprosessen. Mange møtte de nye landene og deres ledere med både begeistring og nysgjerrighet, enten det var Gandhi og Nehru i India, Nkrumah i Ghana, eller Kenyatta og Nyerere i Øst-Afrika. Men også konfliktene og krigene skapte oppmerksomhet og engasjement; foruten Koreakrigen gjaldt dette også Israel/Palestina-konflikten, Algeriekrigen, Biafrakrigen i Nigeria, Kongokrisen, og den stadig utvidede Vietnamkrigen. Ikke minst var det et stort og bredt engasjement mot apartheid og for frigjøring av det sørlige Afrika, for palestinernes sak, og for fred og sosial revolusjon i Vietnam. Summen av disse hendelsene i den «tredje» verden påvirket norske holdninger, sannsynligvis langt mer enn vår begynnende u-hjelp.
Var det USA som gjorde Norge til et bistandsland?
Tvedts neste tese er at det var USA som gjorde Norge til et bistandsland og at vi, sammen med verdens bistandssystem forøvrig, ukritisk fremmet en vestlig utviklingsmodell som var blitt utropt til universalistisk. På denne måten «debuterte» Norge «på den globalpolitiske arenaen som veileder i andre lands utvikling» (s34).
Tvedt påstår at Norge ble et bistandsland først og fremst på grunn av USAs makt og innflytelse etter den andre verdenskrig, og ikke primært som en videreføring av misjonsarbeidet, eller på grunn av ønsker om å vise solidaritet og medlidenhet. Det er utydelig om han mener at USA hadde en direkte innflytelse, eller om dette var mer indirekte ettersom USA dominerte utformingen av hele bistandssystemet, herunder både Verdensbanken og FN-systemet.
Det er korrekt at USA var tidlig ute med bistand, blant annet ved Trumans Point Four-program fra 1949 da de ville skaffe seg innflytelse på bekostning av de gamle kolonimaktene (Storbritannia og Frankrike), og for å konkurrere med Sovjet under den kalde krigen. I tillegg ønsket selvsagt USA å få økonomiske fordeler for eget næringsliv. Dette var velkjent stoff blant norske politikere.
Det er likevel vanskelig å se USAs innflytelse på Norges første langsiktige bistandsengasjement i Kerala i sør-India fra 1952. India under Nehru hadde allerede valgt en utenrikspolitisk linje uavhengig av USA og ble ledende i etableringen av den alliansefrie bevegelsen i 1955. Som godt beskrevet i bøkene til Helge Pharo om Kerala-prosjektet, mente det regjerende Arbeiderpartiet at dette var en god avledningsmanøver som ga de radikale i partiet noe positivt å være opptatt av, framfor den stadige NATO-motstanden.
Like svak var USAs innflytelse på valget av Øst-Afrika som norsk prioritetsområde for bistand til de nye selvstendige statene i Afrika. Som Olav Stokke og andre har påvist, var valgene nesten tilfeldige, men basert på språk (engelsk), akseptabelt klima (for bistandsarbeiderne) og et tett nordisk samarbeid. Slik startet norsk bilateral bistand opp i Tanzania, Uganda
