1. Kvalifiserings verdi og kobling mot forskningsbasert kunnskap. 2. Kunnskapens status med vekt på forholdet mellom teoretisk og praktisk kunnskap og med fokus på endrede relasjoner mellom lek og lærd. 3. Profesjonsutøvelsen mellom fag og administrasjon som er fanget mellom kryssende forventninger til å sikre likebehandling på den ene siden og individuell tilrettelagt tjenesteyting på den andre. Profesjonene har også i det moderne samfunn en unik posisjon som portvakter for offentlige ytelser i velferdsstaten. Den ryddige introduksjonsartikkelen gir også en gjennomgang av det omstridte profesjonsbegrepet, samt en oversikt over profesjonsstudier som forskningsfelt. I skissen av hva som kjennetegner en profesjon skiller forfatterne mellom organisatoriske og performative aspekt: Det første omhandler monopol, autonomi, institusjonelt imperativ og profesjonell sammenslutning. Det andre gjelder profesjonene som tjenesteytere, profesjonenes klientrelasjoner, profesjonenes bidrag til å løse klientenes «hvordan-problemer», endringsorientering, krav til kunnskapsanvendelse, bruk av skjønn, normativ regulering og grunnleggende usikkerhet for handlingsvalg som hefter ved profesjonsutøvelse.
ARTIKLENE I boken dekker så mange viktige forskningsfelt at den har leksikalske kvaliteter. Bokens del I presenterer to artikler om profesjonsstrid. Under overtema «profesjonsbetingelser» i bokens del II blir profesjonenes relasjon til kunnskap, utdanning, arbeidsmarked, klasse, kjønn, organisasjon, moral, rett og politikk tematisert. I del III er fokus mot «profesjonsutøvelse» der profesjonell skjønnsutøvelse, tillit, kjønning, flerkulturalitet, paternalisme, kontroll og ansvar blir tematisert. Del IV rammer inn fire bidrag om profesjonsutøverne: profesjonell utvikling, læring, motivasjon og karriere. Del V presenterer generelle teoretiske perspektiver på profesjoner og løfter analysen til system- og makronivå: Profesjoner i økonomisk-teoretisk perspektiv, i interaksjonsteoretisk perspektiv, i systemteoretisk, kommunikasjonsteoretisk og maktteoretisk perspektiv.
PERSONLIG er jeg særlig begeistret for den fortettede historisk orienterte fremstillingen til Rune Slagstad i kapittel 2: Profesjon og kunnskapsregimer. Selv om begrepet om kunnskapsregimer ikke er nytt gir kapittelet en skarp analyse av det norske moderniseringsprosjektet i fire faser: Den første er embetsmannstaten med juristene og til dels prester og leger som kjerneprofesjoner og kunnskapsbærere. Den andre er Venstrestaten med agronomer, veterinærer, ingeniører, arkitekter og siviløkonomer. Venstrestaten var også storhetstid for den nye folkelige elite med kobling til det demokratiske lekmannskjønnet, institusjonelt forankret i formannskapslovene og parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Lærerstanden var den fremste bæreren av den nye folkebevegelsen. Der embetsmannstanden dyrket distansens autoritet, var lærerstanden preget av nærhet og det Slagstad benevner som «solidaritetens autoritet». Til forskjell fra de naturvitenskaplige disiplinene som vokste frem under Venstrestaten, fikk lærerhøgskolene ikke universitetsstatus. Slagstad antyder at det ved lærerhøgskolene systematisk manglet «akademisk drift». Den tredje fasen er Arbeiderpartistaten med ambisjoner om utvidet styringskapasitet gav gjennombrudd for samfunnsvitenskapen i Norge. Styringsvitenskapen var sosialøkonomien. Opposisjonsvitenskapen var sosiologien. Styringsambisjonene kommer skarpt til uttrykk ved Slagstads referanse til Ragnar Frisch som mente at sosialøkonomenes nye kunnskap hadde «gjort av den politiske strid overflødig». Heldigvis har Slagstad ikke et ferdig svar på profesjonenes plass etter arbeiderpartistaten, som er den fjerde fasen. Han betrakter det nye kunnskapsregimet som en ideologisk-institusjonell transformasjonsperiode med uoversiktlige og motstridende tendenser: Slagstad beskriver en dobbeltekspansjon både i statsmakt og i markedsmakt. De to tendensene har hver sin sentrale profesjon: spesialpedagogene og siviløkonomene.
Erik Oddvar Eriksen og Anders Molander tar i kapittel 9 «Profesjon, rett og politikk» opp ett av de mange klassiske tema i organisasjonsteorien - men kanskje er dette det viktigste: Balansen mellom egenkontroll og profesjonell autonomi på den ene siden - og eksterne kontrollformer på den andre. Med faglig skjønnsutøvelse som fokus drøfter forfatterne på en klargjørende måte utfordringer som profesjonell egenkontroll gir for rettstaten og for demokratiske institusjoner. For rettstaten kan skjønnsutøvelse stride mot prinsipp om forutsigbarhet og om lovgivning som skal hindre vilkårlighet. Samtidig er skjønn i en rekke saker eneste farbare vei for å sikre individuelt tilpasset behandling. For demokratiet er skjønnsutøvelse problematisk ettersom det svekker den parlamentariske styringskjeden og muligheten for å stille beslutningstakere til ansvar for uintenderte utfall eller feil skjønnsutøvelse i problem- og løsningsdefinisjon. Eriksen og Molanders drøfting er i disse dager aktualisert av planene om å redusere legeprofesjonens makt over egen etterutdanning, men også av politiets ambisjoner om økt profesjonsmakt via fagforeningssporet. I den løsningsorienterte delen av kapittelet om kontroll og ansvarliggjøring av skjønnsbruk savner jeg imidlertid en viktig søyle for ansvarliggjøring av profesjonsutøvelse, - nemlig profesjonenes utdannelse. I Torstein Eckhoffs klassiske artikkel fra 1967 om «Vitenskap, profesjon og klienter» er forholdet mellom profesjon og vitenskap et hovedtema. Vitenskapen gir profesjonene sine avgjørelsespremisser - både faktiske premisser og verdipremisser. Gjennom vitenskapen blir profesjonsutøverne spart for mange vanskelige overveielser fordi de arbeider innefor en akseptert faglig ramme. Faget gir oppskrifter for profesjonell praksis (Eckhoff 1967:305-308). Knut Dahl Jacobsen viser i sin avhandling om norsk landbruksforvaltning (1874-1899) og fremvekst av den norske agronomprofesjonen hvordan spørsmål om fagutdanning var et viktig politisk tema i modernisering av norsk landbruk og utvikling av den nye landbruksfaglige ekspertise (Jacobsen 1978:145/153-). Utdanningens betydning for profesjon og profesjonalisering er også tematisert i nyere forskning av Svein Michelsen, Vibeke Erichsen, Ivar Bleiklie og Tor Halvorsen (Michelsen og Halvorsen 2002).
PROFESJONSUTDANNINGEN ER relevant for å påvirke både materielle og prosedurale regler for skjønnskontroll. Utdanning og forskning kan og bør bidra til utviklingen av slike regler. I tillegg skal profesjonsutdanningen sosialisere profesjonsutøverne inn i gode praksiser for skjønnsutøvelse. Institusjonene for profesjonsutdanning bidrar (i beste fall) til å etablere en normativ orden - en felles oppfatning av hva som er god profesjonsutøvelse innen et fagfelt. Profesjonsutdanningen er uten tvil under en viss demokratisk kontroll med systemer for direkte regulering, akkreditering, evaluering og belønning (som bl.a. vist i Jens-Christian Smeby's kapittel 4). Slik vil jeg argumentere for at utdanning er en viktig arena fo
