Fagpressenytt

I ungdoms- og deler av studietiden husker jeg at jeg hadde en spesielt sterk indre drivkraft knyttet til å holde på med musikk. Jeg var med på alt jeg kunne komme over av musikalsk samspill - naturligvis med ønske om å utvikle meg mest og best mulig. Samtidig, bare det å musisere, på egen hånd og sammen med andre, var givende og meningsfullt nok i seg selv, uavhengig hva som måtte skje senere på min vei.

En slik glede og mening knyttet til å utføre en aktivitet i seg selv, betyr at man er indre motivert. Og en sterk indre motivasjon for å utøve er typisk for de fleste profesjonelle kulturutøvere, og - vil jeg påstå - en forutsetning for å nå langt.

Likevel, selv om de fleste av oss synes det er grunnleggende gøy å holde på, kan en slik «ubesudlet» indre motivasjon lett glippe underveis i en kunstnerkarriere. Det ligger nemlig en mulig motivasjonsfelle i det å skulle gå fra amatør til profesjonell - i det å la lidenskap bli til profesjon.

Eksterne drivkrefter

Scenekunstneres jobbhverdag består av en rekke «ytre» incentiver. Vi skal skaffe oppdrag, vinne prøvespill og auditions,