Postdoktorene utfører eksperimenter, samler inn data, utvikler metoder og viktigst av alt, de publiserer vitenskapelige artikler. De er en verdifull arbeidskraft inn i prosjektene, de deltar i søknadsskriving, tar seg av undervisningsoppgaver og veileder i noen tilfeller master- og doktorgradsstudenter.
Undervisningserfaring får de imidlertid kun i universitets- og høgskolesektoren. Arbeidsoppgavene påvirkes av hvilken type finansiering postdoktorstillingen har. Postdoktorer som lærestedene selv finansierer har i større grad undervisning og annet pliktarbeid, og gjerne en ansettelsesperiode på 4 år. Postdoktorer finansiert av eksterne midler tilsettes som regel for 2 eller 3 år, jobber mer prosjektbasert og har i mindre grad pliktarbeid.
Postdoktorstillingen skal være en rekrutteringsstilling til akademia. Siden stillingstittelen ble innført i Norge på 1980-tallet har den økt til å omfatte nær 2200 personer i 2019. 75 prosent av postdoktorene er tilknyttet et universitet eller en høgskole, mens resten er ved et helseforetak (13 prosent), eller i instituttsektoren (12 prosent). Norge er del av et internasjonalt akademisk arbeidsmarked og 2/3 av postdoktorene kommer fra andre land.
Bruken av postdoktorstillingen er nedfelt i en forskrift til universitets- og høgskoleloven, og i henhold til forskriften har postdoktorstillingen som hovedmål å kvalifisere for vitenskapelige toppstillinger. Denne presiseringen i forskriften kom i 2018, etter at Underdal-utvalget
