Hvor gammel var hun? Jeg ville male henne, jeg måtte male henne. Hvordan kunne jeg vite mer enn det? Hvordan kunne jeg vite
«Hva vil De meg?» Hun var ikke engstelig eller forbauset da jeg tok tak i armen hennes, bakfra, fordi hun gikk så fort, nei, ikke så fort, men jo, fort, det bare virket ikke så fort som det egentlig var. Det var liksom hver enkelt av føttene ble holdt tilbake på asfalten brøkdelen av sekundet før de slo fremover. Det minte meg om kvinnene i Paris. Verken i Bergen eller Oslo går kvinnene slik pariserkvinnene går. Jeg elsket måten de gikk på den gangen i mine unge år da jeg var der på studietur.
Det var ikke frykt verken i ansiktet eller stemmen. Ikke i kroppen heller. Det var noe undrende ved ansiktet og blikket. Hun så - og hun så ikke. Hun liksom var et sted mellom drøm og den regnsvarte virkeligheten. Og så det underlige at hun hadde sagt 'De'
«Jeg må male Dem,» sa jeg.
«Male meg?» Hun snudde seg. Hun gjorde det så langsomt.
«Hvor gammel er De?«
«Hvorfor vil De vite det? Jeg er seksten. Nei, kanskje bare fjorten?«
Hun vendte blikket, like rolig som alt annet hun gjorde bortsett fra at hun gikk så eller og lot det hvile over den venstre skulderen min, ikke som om hun så etter noe bestemt. Men hun ble ved å se over den venstre skulderen min.
«Da jeg var fjorten, hadde jeg også rødt hår.«
Var det en skjevhet ved det ene øyet? Det venstre? Som om det så ørlite litt lenger til venstre enn det skulle?
«Tror De jeg kunne få male Dem?«
«De må ikke si 'De' til meg. Forresten er jeg femten.«
Jeg forundret meg over den sammenklemte artikulasjonen hennes. Det var som munnen var for liten til å klemme ut mer enn bare litt av hver lyd. Det var som med det venstre øye, litt skjevt satt sammen, alt sammen.
«Tror du?» Jeg spurte forsiktig, redd for at hun skulle svare nei.
«De kan godt slippe armen min. Jeg skal ikke løpe min vei.«
Jeg slapp armen hennes ved at jeg lot hånden gli nedover mot hånden hennes. Hun lot meg ta den, lot meg løfte den opp slik at jeg kunne se den. Da jeg løftet blikket, så jeg at hun nå så på ansiktet mitt og ikke over den venstre skulderen.
«Men nå må jeg gå. Ellers blir tante engstelig.«
«Tante?«
«Jeg bor hos tante. Men jeg pleier ikke å snakke med fremmede. Tante har sagt at jeg ikke må gjøre det. Hun maler meg, hun også. Men nå må jeg gå.«
Og før jeg sanset meg, gikk hun videre over torget, rakk akkurat grønt lys. Det siste jeg så av henne, var den grønne regnkåpen idet hun gikk raskt oppover mot Fløybanen. Så var hun borte.
Aqua vitae. Vårbekk i Drivdalen i fall mot svart berg. Foto: Jogrim Nordsletten.
2
Jeg var gjennomvåt og kald innen jeg nådde tilbake til atelieret mitt. Regnet perlet seg på det store takvinduet. Når jeg sto tett inntil, kunne jeg se ned på den åpne plassen og statuen av Amalie Skram. Det var ganske kaldt, men jeg malte den første skissen. Av ansiktet hennes. Om kvelden fikk jeg feber, men noe tvang meg opp igjen, og jeg malte regnkåpen med hennes kropp i. Så la jeg meg igjen, og lå skjelvende og strøk de ru fingertuppene mine over alle kroppens underlige buer, inntil det første dagslyset falt ned gjennom takvinduet i det som var atelier og bolig, og hvor jeg frøs om vintrene og svettet om somrene.
'Nå må jeg skifte sengetøy,' var den eneste tanken jeg kan huske før jeg omsider sovnet, våt av svette. I tre dager lå jeg, våken i korte perioder, og fylte lerret på lerret i feberrus. Innimellom var jeg så klar at jeg forsto at det var drømmer. Jeg hadde jo heller ikke flere lerreter. Jeg hadde ikke mer zinkhvitt heller. Og alle platene var brukt.
Om morgenen den fjerde dagen banket fru Olavsen på. Hun leide i etasjen under loftsetasjen og hadde ikke sett meg på noen dager om jeg var syk og om hun kunne gjøre noe for meg? Hun var virkelig forferdelig elskelig, og ville så gjerne snakke. Hun gikk alltid i en forkneppet, blå forklekjole av et eller annet syntetisk materiale. Av og til tenkte jeg at det måtte være fint om hun og fargehandleren slo seg sammen. Han var også alltid gammel og vennlig, og jeg gruet for den dagen han ikke var i butikken. Jeg fikk plater og av og til lerret og maling av ham i bytte mot bildene. Han sa han fikk solgt dem og dekket utgiftene sine, det skulle jeg ikke tenke på
Jeg takket nei og sa jeg følte meg bedre og skulle ut for å kjøpe meg mat.
Jeg var svimmel da jeg kom til fargehandleren denne første dagen med blå himmel over en by som fremdeles var sort av væte. Med meg hadde jeg et maleri av Løvstakken, malt i tunge grønne og tunge blå fargetoner. Han sto med ryggen til, og jeg ble forundret over hvor krum og gammel han var. Men da han snudde seg og jeg så ansiktet den vennlige trettheten i øynene jeg hadde aldri klart å fange ansiktet hans i et portrett. Denne vennlige trettheten hadde også et smil i seg, en forventning, ja, en glede. Det var gleden jeg aldri klarte å få til å skinne i maleriene, som jeg vasket ut. Det var forresten minst to år siden jeg hadde forsøkt. Jeg ga det opp da han ble enkemann, uten at jeg vet nøyaktig hvorfor. Det føltes som uriktig, som en forbrytelse mot den avdøde, en intimitet som jeg ikke burde tillate meg.
Før vi hadde sagt noe annet, sa han rolig og likefrem at han trodde han visste om en som kunne tenkes å kjøpe malerier av meg. Han skulle komme tilbake til dette om noen dager hvis jeg ville stikke innom, men hva var det jeg ønsket i dag, og hva hadde jeg med til ham i dag?
Jeg fikk lerret og tre blindrammer, plater og fargetuber og zinkhvitt!
«Det er min mors dødsdag,» sa han da han pakket sakene inn. «Og på søndag er det min kones dødsdag,» la han til. «Dødsdager er alltid vemodige, og så stikker du innom en dag,» avsluttet han, la hodet litt på skrå og så på meg. Jeg kunne ikke avgjøre om det lå et smil gjemt der inne i øynene, eller om det var sorg. Han sto og betraktet maleriet fra Løvstakken da jeg gikk og bjellen ringlet over døren.
Jeg hadde tenkt meg til utsiktsplassen ved siden av Fløybanestasjonen, men så var det så meget å drasse på. Jeg gikk mot Nordnes. I Hennebysmauet følte jeg at hodet mitt skulle sprenges og at feberen var ved å fortumle meg igjen. Og så kom hun! Innover mot Østre Muralmenning. I gågaten av Strandgaten. Det røde håret flommet nedover jeg holdt pusten ned over en grønn regnkåpe Langt der oppe i det trange smauet, mellom husene, så jeg blå himmel. Så slo en hvit sky bro mellom takene, nesten bare et flor. Den tåler jo ingenting! tenkte jeg skrekkslagen. Og da jeg så ned igjen, var hun borte. Og hun ble borte, til tross for at jeg, med alle malersakene vinglende rundt meg, hastet fra kvartalshjørne til kvartalshjørne. På den redselsfulle plassen foran Tinghuset, ved foten av de tyranniserende statuene, ga jeg opp. Allerede brente feberen.
3
Fru Olavsen kom innom et par ganger om dagen, og hadde med litt kaffe på en termos, litt tørr kake, litt tomatsuppe, litt av alt og var vennlig. Hun åpnet litt på det vesle takvinduet som lot seg åpne fordi jeg ville ha godt av litt frisk luft Ikke det store som ga lys til atelierdelen. Det var ikke til åpne. Innimellom var jeg oppe et øyeblikk av gangen og festet lerretene til blindrammene. Av og til ville jeg klemme litt maling ut på paletten, men så ble jeg usikker og snart etter lå jeg i sengen igjen og frøs og skalv.
«Kanskje vi skulle hente doktor,» sa fru Olavsen den tredje dagen. Jeg ristet på hodet, nei nei, det var ikke nødvendig, jeg følte at jeg var på bedringens vei, takk, hun var så vennlig, men nå ville jeg nok snart klare meg selv
Hun ble såret og jeg så det på ansiktet hennes, men jeg klarte ikke å si mer og slo bare ut med hendene. Akkurat idet hun skulle til å lukke døren bak seg, fikk jeg ropt etter henne: Takk! Takk for alt! Hun stakk hodet frem, og jeg så at det var tårer i øynene hennes. Jeg så det fordi det blinket i dem. Ellers var de underlig matt
