«Å sitte inn!» Denne ubekvemme, men akk så enestående måte å presentere seg musikalsk. Eller er den det? Å sitte inn har aldri vært min kopp te, men nå som jeg har bosatt meg i Paris har jeg innfunnet meg med at dette er eneste måte å introdusere seg på. Å sitte inn med et band betyr strengt tatt at man er spillende gjest på én eller flere av låtene i bandets repertoar. Det er med andre ord hakket over en jamsession, hvor den primære funksjonen er å underholde både seg selv og andre med å spille låter man muligens ikke kjenner så godt. Dette foregår gjerne i en uformell setting hvor grensene omkring hva man skal spille, hvor lenge og hvor mye, ofte er veldig vage. Å sitte inn derimot, er mer en slags høflighetsgest tilbudt av bandet, som en tillitserklæring til deg som musiker. Det forventes mer av en som sitter inn enn en som tilfeldig dukker opp på jam.
En risikosport forbeholdt ungdommen
Det er en utfordrende situasjon i voksen alder, (for å si det mildt), å forholde seg til denne «ene sjansen» for å knytte en kontakt, gjøre et inntrykk (fortrinnsvis positivt), eller i beste fall: skaffe seg en gig. En risikosport forbeholdt ungdommen egentlig. Med det mener jeg at sannsynligheten for at du blir gitt en ny sjanse er større jo yngre du er. Etter 30 år i bransjen skal man jo strengt tatt høste fruktene av innsatsen man har lagt ned, skli forbi rekken av sultne, unge musikere og seile inn først i køen til neste spillejobb, basert på erfaring og rykte. Men det er jo dette jeg har «signa up for» ved å flytte til Paris, så jeg har bare meg selv å takke.
Søndag for et par uker siden var jeg til stede på en veldig uformell session. Nesten som en jam, bare uten gjester. Foruten meg da. Dette var trommeslagerens gig. Jeg ble fortalt at han hadde invitert en del folk til å komme og sitte inn. Mitt bekjentskap, som hadde invitert meg, kunne derfor ikke garantere om jeg fikk anledning til å prøve meg.
Ikke bedre enn sist spilte solo?
Selv om min bakgrunn er fra USA og mine musikalske preferan
