Arbeidsmanden
16.05.2017
Norsk-usbekiske Daniel Anderson overlevde to års tortur i usbekisk fengsel. Da han kom hjem til Norge, startet en ny kamp.
Anderson, som har vært norsk statsborger siden 2008, kom nemlig hjem til ingenting. Leiligheten hans i Oslo var tvangssolgt og alle papirer borte, blant annet vitnemål og arbeidskontrakt fra jobben som renholder.
Det har svekket norsk-usbekerens rettigheter i Nav-systemet, og Daniel Anderson bor nå i en kommunal bolig i Hønefoss. Der lever han på en sosialstønad på 6.000 kroner i måneden. Med i bagasjen har han en gjeld på 750.000 kroner, og fysiske og psykiske plager etter to års fengsel og grov tortur.
- Jeg vet ikke hvordan jeg skal få betalt tilbake. Og jeg er ikke frisk, sier Daniel Anderson.
- Jeg er redd. Vi møter ham i Hønefoss, der han serverer kake og kaffe i boligen han har fått utdelt av myndighetene.
Leiligheten ligger i et etablert boligstrøk, og fra den åpne verandadøra høres lek og latter fra en barnehage. Sola skinner, og på Daniels kaffekopp er det bilde av et stort smilefjes, med påskriften «Happy smile! ». Men innredninga er spartansk, bare en flatskjerm bryter opp de umalte flatene av furu.
Daniel smiler over kaffekoppen, men vender stadig tilbake til et fraværende uttrykk. Da kameraten hans braser inn døra uten å ringe på, skvetter han til i sofaen.
- Jeg er redd. Hele tida. I fengselet fikk jeg høre: «Vi kan skyte hvem som helst hvor som helst. » Jeg får ikke sove om nettene.
Eide en treroms. Daniel forteller sin dramatiske historie, selv om det smerter.
Les opprinnelig artikkelDet har svekket norsk-usbekerens rettigheter i Nav-systemet, og Daniel Anderson bor nå i en kommunal bolig i Hønefoss. Der lever han på en sosialstønad på 6.000 kroner i måneden. Med i bagasjen har han en gjeld på 750.000 kroner, og fysiske og psykiske plager etter to års fengsel og grov tortur.
- Jeg vet ikke hvordan jeg skal få betalt tilbake. Og jeg er ikke frisk, sier Daniel Anderson.
- Jeg er redd. Vi møter ham i Hønefoss, der han serverer kake og kaffe i boligen han har fått utdelt av myndighetene.
Leiligheten ligger i et etablert boligstrøk, og fra den åpne verandadøra høres lek og latter fra en barnehage. Sola skinner, og på Daniels kaffekopp er det bilde av et stort smilefjes, med påskriften «Happy smile! ». Men innredninga er spartansk, bare en flatskjerm bryter opp de umalte flatene av furu.
Daniel smiler over kaffekoppen, men vender stadig tilbake til et fraværende uttrykk. Da kameraten hans braser inn døra uten å ringe på, skvetter han til i sofaen.
- Jeg er redd. Hele tida. I fengselet fikk jeg høre: «Vi kan skyte hvem som helst hvor som helst. » Jeg får ikke sove om nettene.
Eide en treroms. Daniel forteller sin dramatiske historie, selv om det smerter.
