Ren Mat
15.06.2020
Å dyrke sin egen mat skjerper bevisstheten om globale matssystemer og skaper solidaritet med småbønder, selvbergere og bybønder også i land langt borte. Dessuten er det matsuverenitet i praksis, skriver Kari Gåsvatn.
VI FÅR IKKE sprekker på fingertuppen av å kjøpe mat i butikk, men kjenner heller ikke mestring og lykke. Livet blir flatt når det reduseres til tasting på en skjerm. Vi trenger noe levende i hendene, en neve jord, et frø, en selvdyrket reddik. Her ligger noe av forklaringen på dyrkeinteressen. Men den går dypere, og korona-våren kan ha forsterket et påtrengende spørsmål: Er vi alltid sikret mat på bordet?
Hamstring av hermetikk og lagerhaller med havregryn hjelper lite dersom havreåkeren legges under asfalt og kua står i en fabrikk i et annet land. Vi er blitt skeptiske til innpakket, prosessert, langreist og ugjenkjennelig mat. Noen drømmer om kunstig fabrikk-kjøtt og mat uten landbruk. Det betyr enda mer fremmedgjort mat. Langreiste systemer er sårbare.
For et par generasjoner siden hadde alle gardsbruk og hager en potetåker. Folk flest hadde potetkjeller, kunnskap i hodet og hendene og visste at åkeren måtte flyttes fra år til år. De hadde dyrkekompetanse. Kan vi ta denne kompetansen tilbake, også i byer som domineres av grå betong?
MATSIKKERHET HANDLER ikke først og fremst om effektiv trailertransport, men om å ha såkorn og frøekte frø. Vi bybønder kan lære av bønder og gartnere som dyrker på naturens premisser, uten ensidige monokulturer og en palett av sprøytemidler. Det er ingen motsetning mellom bybønder og andre bønder, tvert imot. Vi kan bli hverandres beste venner og allierte og lære av hverandre.
Gå til medietHamstring av hermetikk og lagerhaller med havregryn hjelper lite dersom havreåkeren legges under asfalt og kua står i en fabrikk i et annet land. Vi er blitt skeptiske til innpakket, prosessert, langreist og ugjenkjennelig mat. Noen drømmer om kunstig fabrikk-kjøtt og mat uten landbruk. Det betyr enda mer fremmedgjort mat. Langreiste systemer er sårbare.
For et par generasjoner siden hadde alle gardsbruk og hager en potetåker. Folk flest hadde potetkjeller, kunnskap i hodet og hendene og visste at åkeren måtte flyttes fra år til år. De hadde dyrkekompetanse. Kan vi ta denne kompetansen tilbake, også i byer som domineres av grå betong?
MATSIKKERHET HANDLER ikke først og fremst om effektiv trailertransport, men om å ha såkorn og frøekte frø. Vi bybønder kan lære av bønder og gartnere som dyrker på naturens premisser, uten ensidige monokulturer og en palett av sprøytemidler. Det er ingen motsetning mellom bybønder og andre bønder, tvert imot. Vi kan bli hverandres beste venner og allierte og lære av hverandre.
