For tre år siden var jeg i Qatar. Der møtte jeg to menn som jobbet i skjul for å avsløre forholdene for arbeiderne som bygger alt som skal bygges til VM som holdes der i 2022. Rahul og Kamal (som de ikke egentlig het) hadde selv jobbet som bygningsarbeidere i Qatar i mange år. Jobben de gjorde nå var med livet som innsats. Ble de avslørt er det umulig å vite, men ikke umulig å tenke seg, hva Qatars myndigheter ville gjort med dem.
På mobilene sine viste de meg bilder av hvordan boforholdene til arbeiderne så ut fra innsiden: Stuet sammen på skitne madrasser lå de på gulvet tett i tett, 14 mann på en kokeplate, opptil 70 mann på en do.
Rahul og Kamal fikk vitnesbyrd om hvordan hverdagen artet seg for en fremmedarbeider i det lille kongeriket. Det var mange historier; om arbeid på stillaser i nådeløs sol (dagtemperaturen kan komme opp i 50 grader.) Om menn som ikke har sett familiene sine på mange år. Om arbeidsgivere som inndrar passene så arbeiderne ikke kan forlate landet uten tillatelse. Ordningen gjør arbeiderne til fanger og gir sjefen enorm makt. Han kan presse deg til å jobbe for lavere lønn enn lovet eller til å jobbe lenger enn kontrakten tilsier.
«En mann fortalte oss at kona lå for døden. Han ville reise hjem, men arbeidsgiveren nektet fordi han hadde et år igjen av kontrakten. Uten passet kunne han ikke komme seg ut av landet. Han rakk aldri å se kona igjen,» fortalte Rahul og Kamal.
«Det hender folk dør i sengene sine. Sjefene kaller det «hjerteinfarkt», men det sier de uansett hva årsaken er. Arbeiderne er bare forsikret når de er på bygningsanlegget, så familiene til de som dør i arbeidsleirene får ingenting,» fortalte de videre.
Moderne slavearbeid
Arbeiderne kommer fra India, fra Nepal, Bangladesh, Pakistan, Filippinene og Ghana
