Den 1. juni 2017 går den erfarne etterforskeren Hege Halvorsen inn dørene til Parkgata 54 på Hamar. Hun har søkt på en stilling som politiførstebetjent og økoetterforsker på Felles kriminalenhet i det nye Innlandet politidistrikt. I dag skal hun på jobbintervju.
48-åringen har forberedt seg godt. Etter to år som utreder i Gjensidige har hun lyst til å returnere til politiet - hennes arbeidsgiver i til sammen 20 år. Forventningsfull hilses hun velkommen av påtaleleder Rolf Thoresen, som leder intervjuet.
Stemningen er god og tonen uformell. Halvorsen får god anledning til å fortelle om sine kvalifikasjoner og sin motivasjon for å søke stillingen.
Underveis endrer imidlertid intervjuet karakter. Halvorsen føler det er lite interesse for å høre om hennes erfaringer i Gjensidige, og temaet dreier etter hvert vekk fra Halvorsens kvalifikasjoner.
Plutselig får hun flere spørsmål hun synes er merkelige; deriblant om sin relasjon til Jane Vestbakken, en av økoetterforskerne som jobber på Hamar i dag.
- Er du kjent med at det har vært en del konflikter på teamet? spør Thoresen.
- Hva har Jane fortalt deg om konflikten, da?
Halvorsen skjønner ikke hvorfor dette er et relevant tema i hennes jobbintervju. Hun svarer «nei» på Thoresens spørsmål.
Lite visste hun da hva dette jobbintervjuet skulle bli starten på.
Kolleger i to år
Dette er en historie med et langt bakteppe. Hege Halvorsen og Jane Vestbakken er begge født i 1968 og begge oppvokst på Hamar. De visste om hverandre, men kjente hverandre ikke.
Tilfeldighetene ville det slik at begge valgte politiyrket. Vestbakken gikk ut av den daværende Politiskolen i 1992 og Halvorsen året etter. Begge tilbragte 10 år i politiet i Oslo-området før de med noen års mellomrom tok med seg sine respektive familier hjem til Hedmark.
Halvorsen fikk en fot innenfor som etterforsker på namsseksjonen på Hamar i 2003, før hun begynte ved kriminalavdelingen i mai 2006. Der ble hun etter hvert kollega med Vestbakken, som begynte som etterforsker på seksjonen i september 2006. Begge tok videreutdanning i etterforskning på Politihøgskolen (PHS) mens de jobbet der.
- I begynnelsen jobbet alle etterforskerne på seksjonen med alle sakstyper. Etter hvert kom det signaler om at det var ønskelig med mer spesialisering, og det ble varslet en omorganisering. Den kom nok også som en konsekvens av at det var dårlige rutiner og høye restanser på seksjonen, sier Vestbakken.
Seksjonen skulle deles i to faggrupper: «Narkotika og vinning» og «Familievold og sedelighet». Både Vestbakken og Halvorsen hadde hovedsakelig jobbet med vold- og sedelighetssaker, og ønsket seg begge inn på den sistnevnte. Kun Vestbakken fikk ønsket sitt oppfylt.
- Jeg ble selvfølgelig skuffet da jeg ikke kom inn i den faggruppen jeg ønsket meg. Det var dette som til slutt gjorde at jeg ikke så lenge etterpå bestemte meg for å prøve noe annet, sier Halvorsen.
I juni 2008 begynte hun i ny jobb som rådgiver for NAV Aa-registeret på Hamar, mens Vestbakken fortsatte som etterforsker på kriminalseksjonen.
Etter to år som kolleger, skiltes deres veier.
Anstrengt arbeidsmiljø
Noen år senere, i 2011, merket Vestbakken at hun begynte å bli sliten av familievold- og sedelighetssaker. Samtidig hadde hun ved noen anledninger bistått økoteamet i daværende Hedmark politidistrikt, med bakgrunn i at hun tidligere hadde etterforsket en omfattende økosak i Oslo-området.
På denne tiden besto økoteamet i daværende Hedmark politidistrikt av totalt seks medarbeidere. Siden en av teamets to etterforskere snart skulle pensjoneres, hadde de behov for flere folk. Da NK Kjetil Hansen på økoteamet spurte henne om hun ikke ville begynne med økosaker, så hun positivt på det. Gjennom en sideforflytning fikk Vestbakken jobb på økoteamet.
I februar 2012 begynte Vestbakken i sin nye jobb. I mars 2012 begynte også påtalejurist Richard Røed som jurist på økoteamet. Senere samme år tok han over som leder med både personalansvar og fagansvar.
Ikke lenge etter at Røed hadde blitt en del av økoteamet, begynte flere ansatte å reagere på det de oppfattet som forskjellsbehandling fra Røeds side, til fordel for en av de som jobbet på teamet.
- Vi andre på økoteamet begynte å mistrives med dette, fordi det gikk ut over samarbeidet på teamet og det gikk ut over arbeidsmiljøet, sier Vestbakken.
Til slutt fikk hun og NK Kjetil Hansen, samt økoteamets politirevisor og kontoransatt nok. De bestemte seg for å ta grep.
- Vi ville forsøke å løse situasjonen internt, på lavest mulig nivå, og sa ifra i hver vår medarbeidersamtale med Røed våren 2013. Det ble ikke godt mottatt, og førte til et enda mer anstrengt arbeidsmiljø, sier Vestbakken i dag.
Etter det de fire oppfattet som et varsel, selv om det ikke var formalisert, overtok politiinspektør Rolf Thoresen personalansvaret for de politiansatte på økoteamet. Thoresen gjennomførte samtaler med de ansatte, og fikk på plass kjøreregler for arbeidsforholdet på økoteamet.
Likevel opplevde ikke de fire varslerne at situasjonen ble bedre, og i 2015 så Thoresen til slutt ingen annen utvei enn å koble på politidistriktets HR/HMS-avdeling. Den 28. september ble det gjennomført et fellesmøte hvor hele økoteamet, daværende politimester i Hedmark Tormod Bakke, avdelingssjef Kjell Kristian Ukkelberg og seksjonssjef Thoresen var til stede. I forkant av møtet hadde Hansen sendt en e-post til Thoresen der han påpekte at arbeidsmiljøet har utviklet seg i retning av to leire, og nevner flere konkrete utfordringer på økoteamet som fortsatt ikke var løst.
Resultatet av møtet var at HMS-rådgiver Jan Wehrmann ble gitt i oppgave å kartlegge arbeidsmiljøet på økoteamet. Høsten 2015 gjennomførte han enkeltsamtaler og gruppesamtaler med alle involverte.
Som en del av denne gjennomgangen, ble Thoresen, Røed og Hansen pålagt å utarbeide en «samarbeidsplan for 2016». Dette resulterte i januar 2016 i nye kjøreregler for samarbeidet mellom de ansatte på økoteamet; kjøreregler som Hansen i et notat i mars samme år mente «kun etterleves av den ene siden» - altså varslerne.
«Jeg føler at vi i all hovedsak er tilbake i den «gørra» vi var forut for høsten 2015», skriver Hansen.
«I bunn og grunn føles det dypt urettferdig at vi/jeg - som altså varslet om et kritikkverdig forhold [ ] nå får følelsen av å sitte igjen som "svarteper ". Man skal ikke glemme historikken som utløste varslingen, det var ikke enkelt, ikke lett og ikke morsomt Det satt langt inne Slik status er i dag skulle jeg nesten ønske jeg aldri hadde gjort det, man kan spørre "var det verdt det "? Svaret er antakeligvis nei», fortsetter han.
- Jeg er usikker på om dette notatet i det hele tatt ble videreformidlet til Thoresen eller resten av ledelsen, sier Vestbakken.
Notat etter varsling
Arbeidet til HMS-rådgiveren munnet ut i den såkalte «Wehrmann-rapporten», et tresiders notat datert 2. mars 2016. Først over to år senere fikk Vestbakken lese notatet. I 2016 ble det istedenfor gjennomgått muntlig med alle, og ifølge Vestbakken bar notatet preg av runde formuleringer om viktigheten av tillit og dialog. Men i notatet understrekes det også at leder «må være bevisst egen fordeling av tid mellom sine medarbeidere» og «må være flink til å kommunisere med andre».
- I rapporten fremgår det at vi var fire som kollektivt sa ifra. Det sto også at man skulle ha en evaluering etter et halvt år. Sommeren 2016 spurte jeg Thoresen om når vi skulle ha den. Jeg etterspurte medarbeidersamtaler for meg selv, Kjetil Hansen og politirevisoren på økoteamet. Han sa han prioriterte juristene først, men skulle ta medarbeidersamtaler med oss etterpå, sier Vestbakken.
Samme høst flyttet økoteamet fra politihuset til Parkgata 54, et «politihus 2» i Hamar. Ifølge Vestbakken hjalp det lite for arbeidsmiljøet på økoteamet.
- Men vi beit tenna sammen og opplevde at det gikk greit. Vi hadde nok da nesten gitt litt opp. Thoresen var lite tilstede for oss som personalleder. Vi hørte ingenting om medarbeidersamtaler etter at vi hadde flyttet, sier Vestbakken.
Etter flere purringer til Thoresen for å få gjennomført medarbeidersamtaler for henne, Hansen og politirevisor, ble Vestbakken kalt inn 1. februar 2017.
- Jeg husker da at jeg nevnte for Thoresen at jeg ønsket at han fulgte oss opp tettere. Vi signerte begge på medarbeiderskjemaet der dette ble nedtegnet. Jeg fortalte også om faktiske utfordringer og episoder flere av oss på økoteamet reagerte på, sier Vestbakken.
Hun anmodet samtidig igjen om at Thoresen også måtte kalle de to andre til medarbeidersamtale, men dette skjedde aldri.
Rett etterpå ble sammensetningen mellom de som jobbet på økoteamet endret. Utover våren 2017 bedret arbeidsmiljøet seg deretter betraktelig. Vestbakken trodde situasjonen hadde normalisert seg, og ante et håp om at alle involverte kunne legge den langvarige konflikten på økoteamet bak seg. To stillinger var lyst ut, og friskt blod var på vei inn i økoteamet.
En av de håpefulle søkerne var Hege Halvorsen.
Et synkende skip
Etter at Halvorsen hadde jobbet hos NAV Aa-registeret i noen år, ønsket hun seg tilbake til politiet, og søkte på flere stillinger - deriblant en ordinær etterforskningsstilling på krimmen på Hamar i 2012. Hun fikk etter hvert en stilling som etterforsker på økoteamet på Gjøvik, hvor hun begynte våren 2013.
Der skulle hun jobbe sammen med en bistandsrevisor fra Skatteetaten, en politijurist og en annen etterforsker.
- Økoteamet hadde ingen egen politirevisor, og politijuristen ble pålagt å jobbe med mye annet. Det handlet om prioriteringer fra ledelsen. Da bistandsrevisoren også sluttet, ble hun ikke erstattet. Etter hvert sluttet også politijuristen. Det var på en måte et synkende skip, og til slutt ble jeg sittende alene. Det var en tung hverdag, sier Halvorsen.
Mens hun jobbet på Økoteamet på Gjøvik, begynte hun på en videreutdanning i finansiell etterforskning og inndragning - det såkalte «Økostudiet» - på Politihøgskolen (PHS). Hun fullførte modul 1 og begynte på modul 2.
Halvorsen hadde lenge slitt med et dårlig kne etter en idrettsskade, men var i fullt arbeid mens hun tok videreutdanningen ved PHS. I mai 2014, rett før eksamen i modul 2, ble hun operert. Komplikasjoner etter operasjonen gjorde at hun ikke fikk tatt eksamen.
- Jeg var fullt sykmeldt en periode etter operasjonen, men gikk gradvis tilbake i jobb fra februar 2015, sier hun.
Våren 2015 var økoteamet på Gjøvik i full oppløsning. I påvente av omorganisering som følge av politireformen, ble et planlagt pilotprosjekt for å slå sammen økoteamene på Gjøvik, Hamar og Lillehammer lagt på is. Nå hadde økojuristen sluttet, og kun Halvorsen og den andre etterforskeren var tilbake. Halvorsen visste at også han var på vei bort.
- Det er faglig tungt å jobbe på et økoteam uten å ha støtte av revisor og jurist, så jeg søkte også andre stillinger, sier Halvorsen.
Den 1. juni 2015 begynte hun i en stilling som utreder i Gjensidige. Det var denne jobben Halvorsen hadde da hun kom ut fra jobbintervjuet til stillingen som økoetterforsker på Felles kriminalenhet i det nye Innlandet politidistrikt, nøyaktig to år senere.
DEL 2 ET UNDERLIG JOBBINTERVJU
Etter jobbintervjuet banker Halvorsen på døra til Vestbakkens kontor for å fortelle om hva hun ble spurt om. Opplysningene sjokkerer Vestbakken.
Den 1. juni 2017 kommer Halvorsen ut fra møterommet og jobbintervjuet hvor Rolf Thoresen, Richard Røed og Kjetil Hansen var tilstede, i tillegg til en annen jurist fra økoteamet som sluttet kort tid senere. Hun er i stuss over spørsmålene hun akkurat ble stilt om Vestbakken og konflikten på økoteamet.
Samtidig tenker hun på et annet spørsmål hun ble stilt innledningsvis i intervjuet: «Er du en person som bærer nag?»
- Dette husker jeg godt, fordi jeg syntes spørsmålet var så spesielt, og fordi jeg godt husket å ha blitt stilt det samme spørsmålet i et jobbintervju til en etterforskerstilling på Hamar politistasjon i 2012, forteller Halvorsen.
Den gangen fikk hun også spørsmål om hun hadde noe uoppgjort med noen på politistasjonen. Fem år senere sitter Halvorsen og tenker at dette er et merkelig spørsmål å bli stilt under et jobbintervju, spesielt når det samme spørsmålet blir stilt på nøyaktig samme måte i to jobbintervjuer, med fem års mellomrom.
Halvorsen lurer også på hvorfor intervjuerne etter hvert viste så liten interesse for kompetansen fra hennes nåværende jobb i Gjensidige. Og hva var det som lå til grunn for at Thoresen til slutt i intervjuet insisterte så sterkt på at han ønsket å bruke tidligere politijurist Anne Ulsrud fra økoteamet på Gjøvik som hennes referanse? Halvorsen hadde jo ført opp tre andre referanser, deriblant økoetterforskeren på økoteamet på Gjøvik, som hun hadde jobbet mye mer sammen med enn Ulsrud.
Men Thoresen tok ikke et nei for et svar. Da Halvorsen fikk spørsmål om det var et problem om han ringte Ulsrud, svarte hun nei og godtok at Thoresen brukte Ulsrud som referanse.
Når Halvorsen går ut av møterommet, tenker hun at noe ikke stemmer. Noe virker forutbestemt. De merkelige spørsmålene får henne til å mistenke en ukjent agenda.
Hun har en ekkel følelse i magen.
En ubehagelig situasjon
Før Halvorsen forlot Parkgata 54 på Hamar denne torsdags ettermiddagen, ba hun om å få veksle noen ord med Vestbakken. Inne på kontoret sitt får Vestbakken fortalt hva som akkurat hadde skjedd under jobbintervjuet.
- Jeg ble sjokkert over at navnet mitt ble dratt inn i intervjuet, og med den spørsmålsstillingen. Hva slags agenda var egentlig dette? Jeg grublet på dette gjennom resten av arbeidsdagen og ettermiddagen, sier Vestbakken.
å kvelden sendte hun en tekstmelding til sin kollega Hansen, som deltok i intervjuet i kraft av å være tillitsvalgt, for å høre hva dette dreide seg om. I tekstmeldingen var hun sterkt kritisk til at hennes navn i det hele tatt var dratt inn i jobbintervjuet til Halvorsen, spesielt i spørsmål som omhandlet en konkret konflikt hvor tre av de fire personene i intervjupanelet var involvert.
«Ja kanskje litt uklokt.. det støttes», skrev Hansen tilbake.
- Han bekreftet dermed at jeg ble dratt inn i intervjuet med det spørsmålet, sier Vestbakken.
Hun syntes det var en ubehagelig situasjon å bli satt i. I ukene som fulgte snakket hun med Hansen om det som hadde skjedd, uten at hun helt visste hvordan hun skulle håndtere hendelsen videre.
Mens Vestbakken stusset på informasjonen hun hadde fått, ventet Halvorsen til intervjurunden var over før hun ringte til Thoresen for å få informasjon om innstillingen. Øverst på lista over innstilte kandidater sto den politiutdannede kommunikasjonsrådgiveren til politimester Johan Brekke.
Det var 15 år siden kommunikasjonsrådgiveren sist hadde jobbet med politifag og etterforskning. To måneder før stillingene på økoteamet ble lyst ut, nådde hun ikke opp med sin søknad til stillingen som leder for kommunikasjonsstaben i Innlandet politidistrikt.
Halvorsen var innstilt som nummer 3 til de to stillingene.
- Jeg ba derfor om en nærmere begrunnelse for innstillingen. Thoresen sa han var pålagt å ikke si noe mer til meg om dette, og at alt han kunne si var at det var en «totalvurdering av utdanning, erfaring og personlige egenskaper», sier Halvorsen.
Hun ba da om å få oversendt utvidet søkerliste og mottok denne kort tid etterpå.
- Da jeg mottok utvidet søkerliste og fikk se hvilken formal- og realkompetanse de ulike søkerne innehar, og spesielt kandidaten som var innstilt som nummer 1, ble det helt åpenbart for meg at kvalifikasjonsprinsippet her ikke var blitt hensyntatt og at jeg var blitt kraftig forbigått, mener Halvorsen.
Innstilling i retur
Ansettelsesrådet tok opp innstillingen i et møte den 20. juni 2017, men den ble ikke godkjent og istedenfor sendt i retur til Thoresen.
«Saken sendes tilbake til innstillende myndighet da rådet mener saken ikke er godt nok opplyst. Rådet ønsker en bedre redegjørelse for rangeringen mellom innstilte nr. 1, nr. 2 og nr. 3. Samt ytterligere referansesjekk på innstilte nr. 3», skrev ansettelsesrådet.
Thoresen kontaktet deretter Halvorsens daværende leder og utarbeidet en ny, korrigert innstilling. I denne andre innstillingen, som i likhet med den første er datert 13. juni 2017, var det gjort en vesentlig endring. Halvorsen var fortsatt innstilt som nummer tre, men ordlyden var endret:
«Halvorsen anses under sterk tvil kvalifisert til stillingen som økoetterforsker», sto det nå. Fra å være kvalifisert, var nå Halvorsen kvalifisert «under sterk tvil».
Halvorsen selv, visste imidlertid ikke på dette tidspunktet at det forelå en ny innstilling hvor hennes kvalifikasjon var trukket i tvil. Dette til tross for at hun i løpet av sommeren gjentatte ganger kontaktet Innlandet politidistrikt, deriblant både Thoresen og Hansen, for å få innsyn i prosessen. Ifølge Halvorsen svarte de hun snakket med at ledelsen hadde gitt dem klar beskjed om å ikke si noe til henne.
Tidlig på morgenen torsdag 13. juli, fikk imidlertid Vestbakken nyheter om ansettelsesprosessen. Mens hun var på ferie, fikk hun en tekstmelding fra Kjetil Hansen hvor han refererte til et møte i ansettelsesrådet dagen før. Der ble politimesterens kommunikasjonsrådgiver og en annen kandidat ansatt i de to stillingene.
«Hold tett om det inntil info er ute til alle inkludert Hege H», skriver Hansen.
- Dette skulle holdes internt. Jeg forholdt meg lojal til det, sier Vestbakken.
Det hverken Vestbakken eller Halvorsen visste på dette tidspunktet, var at ansettelsesrådet hadde fattet sin beslutning på grunnlag av en tredje innstilling. Først i en telefonsamtale med Thoresen den 22. august, etter at de to innstilte hadde takket ja til stillingene, fikk Halvorsen vite om ansettelsesrådets beslutning halvannen måned tidligere.
Det var imidlertid ikke den største overraskelsen.
- På direkte spørsmål fra meg om min status i den siste innstillingen, svarte Thoresen at jeg ikke hadde vært innstilt i det hele tatt. Da jeg spurte hvorfor, svarte han at jeg hadde blitt diskvalifisert på grunn av manglende personlige egenskaper. Da ble jeg sjokkert. Etter å ha gått hele sommeren uten å få vite noen ting, var dette helt absurd og fullstendig uventet, sier Halvorsen.
Ifølge Halvorsen bekreftet Thoresen at han selv hadde vært med på å skrive innstillingene, men at Kjell Kristian Ukkelberg, daværende fungerende påtaleleder for Innlandet politidistrikt, hadde gjort en del endringer i innstillingene.
I innstilling nummer tre, datert 29. juni 2017 og signert av Thoresen og Ukkelberg, står det svart på hvitt:
«Vi mener [ ] at Halvorsen ikke har de riktige personlige egenskapene for stillingen. Halvorsen anses ikke kvalifisert til stilling som økoetterforsker».
I løpet av tre hektiske sommeruker, fra den 20. juni til den 12. juli, hadde Hege Halvorsen gått fra å være kvalifisert til stillingen og innstilt som nummer 3, til å være ikke kvalifisert og ikke innstilt i det hele tatt.
Vesentlig lovendring
Det som også skjedde i løpet av disse tre sommerukene, var at en vesentlig lovendring trådte i kraft. Den 1. juli 2017 ble den 34 år gamle tjenestemannsloven erstattet med statsansatteloven; en ny lov som hovedsakelig baserte seg på rapporten fra Tjenestemannslovutvalget fra 2015.
Dette innebar blant annet to vesentlige endringer: En viktig endring er at det nå kreves flertall i ansettelsesrådet for å anke en sak inn for sentralt ansettelsesråd, noe som gir mer makt til arbeidsgiver. En annen viktig endring var lovfestingen av det såkalte «kvalifikasjonsprinsippet» - altså at det er den best kvalifiserte søkeren som skal ansettes i statlige stillinger.
«Ved vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen», heter det i lovteksten.
- Dette er viktig. Det har vært en rettspraksis på dette, men du stiller jo sterkere når kvalifikasjonskravet er en del av lovteksten. Jeg trodde jo hele tiden at med den kompetansen jeg har, sett opp mot utlysningsteksten, så ville jeg være godt kvalifisert. Og jeg trodde derfor at dette var noe ansettelsesrådet kunne ordne opp i. Så får jeg høre fra Thoresen at jeg plutselig ikke var innstilt på grunn av manglende personlige egenskaper, sier Halvorsen.
Meldingen satte henne ut.
- Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg har aldri vært i noen konflikter og har ingenting på «rullebladet», sier hun.
Kort tid etter sendte hun derfor en skriftlig anmodning om innsyn i innstillingene. Etter noen runder med purring fikk hun ut de tre dokumentene. Hun husker hvordan hun tok et magadrag på jobb før hun åpnet vedleggene for å se hva Thoresen og Ukkelberg la til grunn for hennes «manglende personlige egenskaper».
- Men da jeg åpnet dokumentene, så jeg bare en masse svart sladding. Det sa meg ingenting, sier Halvorsen.
At deler av innstillinger er sladdet, er ikke unaturlig. Det er forvaltningsforskriften som regulerer adgangen til innsyn i en statlig ansettelsesprosess, og som søker har du rett til innsyn i objektive faktaopplysninger om deg selv - men ikke i de vurderingene eller drøftingene som ansettelsesrådet har gjort.
Da Halvorsen så nærmere på de tre innstillingene, oppdaget hun imidlertid at det lot seg gjøre å lese det som sto bak sladden i innstilling nummer én. Det hun så, gjør at hun mener forvaltningsforskriften ikke er fulgt i hennes tilfelle. Allerede bak den første sladden - fra referatet av jobbintervjuet hennes - kunne hun lese:
«Halvorsen er venninne med økoetterforsker på Hamar Jane Vestbakken.»
- Når til og med den siste setningen som refererer til intervjuet med meg er sladdet, da tenkte jeg at «her er de
