Psykisk helse
29.06.2016
- Vi har vært med på å endre holdninger, det er jeg sikker på. Selv om oppmerksomheten legger seg etter at «Jeg mot meg» er over, er jeg overbevist om at det roer seg på et høyere nivå.
Karsten Nordal Hauken går langs asfalten mot kafeen i Ås der vi skal møtes. Jeg ser ham gjennom vinduet i kafeen.
Det er en regnværsdag i mai. Kvelden før har han vært en av hovedpersonene i avsnittet av «Jeg mot meg» på NRK1. Episoden der han forteller om at han ble voldtatt av en somalisk mann i 2009, har rullet over skjermen. Selv har han ikke sett på, sier han kort. Han er opptatt med å forberede seg til eksamen.
Karsten studerer biologi. Da tv-serien ble spilt inn for ett år siden, hadde han vært ute av studiene i flere år. Men gjennom gruppeterapien kom han tilbake på sporet.
- Jeg har ikke fått reaksjoner etter at episoden ble sendt i går kveld, men jeg har jo fått reaksjoner tidligere. Utelukkende positive, sier han.
Han tar av seg ytterjakka, setter seg og bestiller en kaffe. En americano. Han har svarte briller, ellers ser han helt lik ut som på tv. Mørkt hår, mørkebrune øyne, litt svart skjegg. Ikke akkurat en skravlete person. Han uttrykker seg presist.
Ville være hengiven - Hvordan fikk du vite at det skulle lages en tv-serie om unge i gruppeterapi?
- Jeg så det på nettet, det var i starten av fjoråret. Jeg tenkte at jeg ville gjøre mine egne mål synlige ved å delta. Blant annet ville jeg ta opp studiene igjen og slutte å røyke hasj. Jeg hadde gått til psykolog i flere år, pluss vært med på et kurs i mestring av depresjon i kommunal regi. Men da jeg deltok der, var jeg så langt nede, jeg hadde ikke noe igjen for det.
Han nøler, før han fortsetter: - Jeg var motvillig med. De andre deltakerne var i en helt annen aldersgruppe.
Han ser ut av vinduet.
- Da jeg fikk vite at jeg skulle være med i tv-serien, bestemte jeg meg for å hengi meg fullt og helt. Det tror jeg er en nyttig innstilling.
- Ble du påvirket av at gruppeterapien ble filmet?
- I starten tenkte jeg mye på filmingen. Jeg sa lite, og tenkte at det jeg skulle si, måtte være veldig lurt og gjennomtenkt. Etter fire-fem ganger tenkte jeg ikke mer på det. Men jeg visste jo at min historie på en måte er sensasjonell, og ville ta oppmerksomheten bort fra alt annet.
Han ser rett på meg.
- Da jeg meldte meg på, var de
Gå til medietDet er en regnværsdag i mai. Kvelden før har han vært en av hovedpersonene i avsnittet av «Jeg mot meg» på NRK1. Episoden der han forteller om at han ble voldtatt av en somalisk mann i 2009, har rullet over skjermen. Selv har han ikke sett på, sier han kort. Han er opptatt med å forberede seg til eksamen.
Karsten studerer biologi. Da tv-serien ble spilt inn for ett år siden, hadde han vært ute av studiene i flere år. Men gjennom gruppeterapien kom han tilbake på sporet.
- Jeg har ikke fått reaksjoner etter at episoden ble sendt i går kveld, men jeg har jo fått reaksjoner tidligere. Utelukkende positive, sier han.
Han tar av seg ytterjakka, setter seg og bestiller en kaffe. En americano. Han har svarte briller, ellers ser han helt lik ut som på tv. Mørkt hår, mørkebrune øyne, litt svart skjegg. Ikke akkurat en skravlete person. Han uttrykker seg presist.
Ville være hengiven - Hvordan fikk du vite at det skulle lages en tv-serie om unge i gruppeterapi?
- Jeg så det på nettet, det var i starten av fjoråret. Jeg tenkte at jeg ville gjøre mine egne mål synlige ved å delta. Blant annet ville jeg ta opp studiene igjen og slutte å røyke hasj. Jeg hadde gått til psykolog i flere år, pluss vært med på et kurs i mestring av depresjon i kommunal regi. Men da jeg deltok der, var jeg så langt nede, jeg hadde ikke noe igjen for det.
Han nøler, før han fortsetter: - Jeg var motvillig med. De andre deltakerne var i en helt annen aldersgruppe.
Han ser ut av vinduet.
- Da jeg fikk vite at jeg skulle være med i tv-serien, bestemte jeg meg for å hengi meg fullt og helt. Det tror jeg er en nyttig innstilling.
- Ble du påvirket av at gruppeterapien ble filmet?
- I starten tenkte jeg mye på filmingen. Jeg sa lite, og tenkte at det jeg skulle si, måtte være veldig lurt og gjennomtenkt. Etter fire-fem ganger tenkte jeg ikke mer på det. Men jeg visste jo at min historie på en måte er sensasjonell, og ville ta oppmerksomheten bort fra alt annet.
Han ser rett på meg.
- Da jeg meldte meg på, var de
