Bedre Skole
25.11.2016
Ekspertgruppa om lærerrollen har kommet med sin rapport - i bokform. Her blir den vurdert i et utdanningshistorisk perspektiv. Hvordan kan en vekke til live følelsen av et profesjonsfellesskap blant lærerne?
Hva skjer når lærernes praksis formes av praksis - og hvor ble det av elevene i alt mylderet?
«Alle har gått på skolen (... ) derfor er jo alle eksperter på hvordan ting skal gjøres på skolen. » Det er en av de intervjuede lærerne som sier dette i lærerrolleutvalgets rapport (s. 199). Alle tør mene noe om lærerrollen, for alle har observert læreren fra skolepulten gjennom en årrekke, og mange har dertil senere foreldreerfaringer å bygge på, de mener å vite hvordan lærerrollen har endret seg over generasjoner. Lærerprofesjonen er ikke som andre profesjoner. Der eksempelvis leger og advokater baser sin profesjonsutøvelse på tilbakeholdt og kodet kunnskap eller streng redskapssertifisering, ligger det til læreren å åpne sitt kunnskapsskrin og gi av alt hva hun har tilegnet seg av kunnskaper og innsikt gjennom tre, fire og snart fem års yrkesutdanning. Slik skal lærerrollen svare til «summen av de forventninger og normer» som er knyttet til lærerens oppgaver og stilling, og her er en rekke interessenter som skal ha sine ønsker oppfylt, men først og fremst skal elevens læring, utvikling og dannelse sikres.
Det var dette komplekse saksfeltet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen inviterte ekspertgruppen til å gå inn i da han på bakgrunn av læreropprør og uro i skolen utnevnte utvalget sommeren 2015. Selv om vi alle er eksperter på lærerrollen, eller heller nettopp derfor, trengte vi en autoritativ utredning nå. Ti kloke hoder fra forskning og akademia ble bedt om å gi et kunnskapsgrunnlag til forståelsen av lærerrollen i dag under perspektiv av de endringer rollen historisk har gjennomgått. Det har blitt en velskrevet, godt dokumentert og strukturert bok på ni kapitler og 250 sider. Jeg må innrømme at da jeg hørte om gruppas sammensetning første gang, så tenkte jeg: jaha, her var mange skarpe og kyndige folk, men også faglige bestemte, tilhørende sine respektive forskningsfelt og disipliner - gadd vite om de klarer å komme fram til en enhetlig og sammenhengende rapport og med entydige anbefalinger. Det er langt fra alle ekspertgrupper som mestrer det, ofte er rapportene deres mer for antologier å regne, fragmenterte og springende uten sammenbindende analyse. Men når utvalgets rapport, utgitt som bok, nå foreligger, ja, så viser den at utvalget har mestret utfordringen. Selvsagt skinner det gjennom her og der at det er et kompromissprodukt, men det går en sammenbindende linje gjennom boken ved at man hele tiden analyserer lærerne som en profesjon under endring.
Boken tar for seg reformutviklingen i skolen og lærerutdanning, styring og regulering av lærerollen, rekruttering og lønnsendringer, analyse av lærernes undervisningspraksis, skoleledelse og lærerfellesskapet, og endelig presenteres en delundersøkelse av lærernes egne oppfatninger av rollen. Hvert enkelt kapittel gir verdifulle delinnsikter, de kan bygge på egne analyser, eget intervjumateriale eller syntetiserende kunnskapsoversikter. I spenningen mellom det
Gå til mediet«Alle har gått på skolen (... ) derfor er jo alle eksperter på hvordan ting skal gjøres på skolen. » Det er en av de intervjuede lærerne som sier dette i lærerrolleutvalgets rapport (s. 199). Alle tør mene noe om lærerrollen, for alle har observert læreren fra skolepulten gjennom en årrekke, og mange har dertil senere foreldreerfaringer å bygge på, de mener å vite hvordan lærerrollen har endret seg over generasjoner. Lærerprofesjonen er ikke som andre profesjoner. Der eksempelvis leger og advokater baser sin profesjonsutøvelse på tilbakeholdt og kodet kunnskap eller streng redskapssertifisering, ligger det til læreren å åpne sitt kunnskapsskrin og gi av alt hva hun har tilegnet seg av kunnskaper og innsikt gjennom tre, fire og snart fem års yrkesutdanning. Slik skal lærerrollen svare til «summen av de forventninger og normer» som er knyttet til lærerens oppgaver og stilling, og her er en rekke interessenter som skal ha sine ønsker oppfylt, men først og fremst skal elevens læring, utvikling og dannelse sikres.
Det var dette komplekse saksfeltet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen inviterte ekspertgruppen til å gå inn i da han på bakgrunn av læreropprør og uro i skolen utnevnte utvalget sommeren 2015. Selv om vi alle er eksperter på lærerrollen, eller heller nettopp derfor, trengte vi en autoritativ utredning nå. Ti kloke hoder fra forskning og akademia ble bedt om å gi et kunnskapsgrunnlag til forståelsen av lærerrollen i dag under perspektiv av de endringer rollen historisk har gjennomgått. Det har blitt en velskrevet, godt dokumentert og strukturert bok på ni kapitler og 250 sider. Jeg må innrømme at da jeg hørte om gruppas sammensetning første gang, så tenkte jeg: jaha, her var mange skarpe og kyndige folk, men også faglige bestemte, tilhørende sine respektive forskningsfelt og disipliner - gadd vite om de klarer å komme fram til en enhetlig og sammenhengende rapport og med entydige anbefalinger. Det er langt fra alle ekspertgrupper som mestrer det, ofte er rapportene deres mer for antologier å regne, fragmenterte og springende uten sammenbindende analyse. Men når utvalgets rapport, utgitt som bok, nå foreligger, ja, så viser den at utvalget har mestret utfordringen. Selvsagt skinner det gjennom her og der at det er et kompromissprodukt, men det går en sammenbindende linje gjennom boken ved at man hele tiden analyserer lærerne som en profesjon under endring.
Boken tar for seg reformutviklingen i skolen og lærerutdanning, styring og regulering av lærerollen, rekruttering og lønnsendringer, analyse av lærernes undervisningspraksis, skoleledelse og lærerfellesskapet, og endelig presenteres en delundersøkelse av lærernes egne oppfatninger av rollen. Hvert enkelt kapittel gir verdifulle delinnsikter, de kan bygge på egne analyser, eget intervjumateriale eller syntetiserende kunnskapsoversikter. I spenningen mellom det
