Bok og bibliotek
27.05.2026
PROFESSOR I BIBLIOTEK- OG INFORMASJONSVITENSKAP, OSLOMET Habermas var født i 1929 og fikk skjellsettende barne- og ungdomserfaringer som tenåring i Hitlers Tyskland under andre verdenskrig.
Han tok doktorgrad i 1954 og ble tidlig knyttet til den såkalte Frankfurterskolen en kritisk teoriretning der Max Horkheimer og Theodor Adorno var sentrale navn fra 1930-tallet av.
Habermas navn er kanskje først og fremst knyttet til offentlighetsteori og begrepet den offentlige sfære som en sfære uavhengig av stat, marked og privatsfæren, der en offentlig mening kan utkrystalliseres med utgangspunkt i fri og åpen samtale der deltakerne er forpliktet på det beste argumentet.
Hans epokegjørende verk om framveksten og strukturforandringer i den borgerlige offentlighet ble publisert i 1961. I fire tiår deltok han aktivt i vitenskapelig og filosofisk debatt og den bredere offentlige debatten. Han forsket på og leverte viktige arbeider om betingelsene for og truslene mot en åpen og fri kommunikasjon under ulike betingelser helt til de siste årene han levde. Få, om noen, har preget og formet samtalene om og forståelsen av offentlighet i samme grad som Habermas.
Bibliotekenes tre ben
At en av de viktigste samfunnsvitenskapelige tenkere de siste hundre årene når har gått ut av tiden, er et utgangspunkt for å reflektere over bibliotekene og offentligheten. Hvilke utfordringer står vi overfor med hensyn til å opprettholde en sunn og bærekraftig offentlighet, og hva kan bibliotekene bidra med? Kan perspektiver og begrepet fra offentlighetsteori hjelpe oss til å holde tunga rett i munnen i møte med de utfordringene og dilemmaene vi står overfor?
Det var naturligvis ikke Habermas og hans teori om den borgerlige offentlighet som formet bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner. Det har de vært fra starten av og på flere måter enn det vi vanligvis oppfatter som knyttet til en deliberativ offentlig sfære. Selve grunnidéen bak bibliotek er å realisere kunnskapens og kulturens potensial som såkalte offentlige goder og frigjøre dem fra bindingen til private produkter som bøker. Dernest er bibliotekene offentlighetsarenaer der vi eksponeres for mangfold og det ukjente. Og så har de i økende grad blitt debattarenaer. Disse tre bena er til sammen det fundamentet bibliotekene står på som offentlighetsinstitusjoner. Jürgen Habermas ble kjent gjennom Borgerlig offentlighet (1962), som kom på norsk i 1971. Boka analyserer hvordan en relativt uavhengig offentlighet av et opplyst og kritisk publikum vokste frem i Europa fra 1700-tallet, og hvordan denne i løpet av det 20. århundret ble avløst av et konsumerende publikum preget av ikke-politiske massemedier. Især fjernsynet og kommersielle hensyn undergravde offentlighetens potensial for opplysning og kritikk av
Gå til medietHabermas navn er kanskje først og fremst knyttet til offentlighetsteori og begrepet den offentlige sfære som en sfære uavhengig av stat, marked og privatsfæren, der en offentlig mening kan utkrystalliseres med utgangspunkt i fri og åpen samtale der deltakerne er forpliktet på det beste argumentet.
Hans epokegjørende verk om framveksten og strukturforandringer i den borgerlige offentlighet ble publisert i 1961. I fire tiår deltok han aktivt i vitenskapelig og filosofisk debatt og den bredere offentlige debatten. Han forsket på og leverte viktige arbeider om betingelsene for og truslene mot en åpen og fri kommunikasjon under ulike betingelser helt til de siste årene han levde. Få, om noen, har preget og formet samtalene om og forståelsen av offentlighet i samme grad som Habermas.
Bibliotekenes tre ben
At en av de viktigste samfunnsvitenskapelige tenkere de siste hundre årene når har gått ut av tiden, er et utgangspunkt for å reflektere over bibliotekene og offentligheten. Hvilke utfordringer står vi overfor med hensyn til å opprettholde en sunn og bærekraftig offentlighet, og hva kan bibliotekene bidra med? Kan perspektiver og begrepet fra offentlighetsteori hjelpe oss til å holde tunga rett i munnen i møte med de utfordringene og dilemmaene vi står overfor?
Det var naturligvis ikke Habermas og hans teori om den borgerlige offentlighet som formet bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner. Det har de vært fra starten av og på flere måter enn det vi vanligvis oppfatter som knyttet til en deliberativ offentlig sfære. Selve grunnidéen bak bibliotek er å realisere kunnskapens og kulturens potensial som såkalte offentlige goder og frigjøre dem fra bindingen til private produkter som bøker. Dernest er bibliotekene offentlighetsarenaer der vi eksponeres for mangfold og det ukjente. Og så har de i økende grad blitt debattarenaer. Disse tre bena er til sammen det fundamentet bibliotekene står på som offentlighetsinstitusjoner. Jürgen Habermas ble kjent gjennom Borgerlig offentlighet (1962), som kom på norsk i 1971. Boka analyserer hvordan en relativt uavhengig offentlighet av et opplyst og kritisk publikum vokste frem i Europa fra 1700-tallet, og hvordan denne i løpet av det 20. århundret ble avløst av et konsumerende publikum preget av ikke-politiske massemedier. Især fjernsynet og kommersielle hensyn undergravde offentlighetens potensial for opplysning og kritikk av
