Fagpressenytt

For noen tusen år siden oppstod jordbruket, mens samtiden var preget av et jeger og sankesamfunn der kunnskap, teknikker, væremåte og levemåte hadde vært overført i generasjoner, gjennom læring og kunnskapsdeling. En eller annen tenkte sikkert litt annerledes enn de andre i stammen. Tenkte om det gikk an å leve på en annen måte for å skaffe nok mat til seg og sine, og brøt ut av jegersamfunnet og slo seg ned for å dyrke jorda. Raskt ble det sikkert tradisjoner og praksis for hvordan en både dyrket, høstet jorda og lagret avlinga, som ble utviklet og videreformidlet til kommende generasjoner. Både dyrkingsmetoder og høstemetoder ble etter hvert godt innarbeidet i hverdagen. En eller annen tenkte nok da også: Kan dette gjøres bedre, raskere og sikrere.

Det gamle var alltid det sikre
Den gang som nå, kom mennesket i kontakt med andre utenfor sin egen stamme, og oppdaget nye praktiske måter å gjøre arbeidet på. Nyoppdagelsen tok de med tilbake, for prøve den ut. Noe som sikkert ikke gikk uten vesentlig mengder verbale skyts for å få lov til å prøve det ut. «Det gamle er alltid det sikre og utprøvde». Det er kanskje naturlig at det er slik, da det hele tiden har vært store konsekvenser for bonden og samfunnet hvis avlingene feilet. Nye metoder krever opparbeidelse av ny kunnskap. I nyere tid tok det noen år fra de første begynte å snurre plastikk rund graset, til metoden ble vanlig over hele landet.

Store endringer
Uansett har det alltid vært noen som har prøvd nye impulser innen jordbruket, kanskje det ikke har lyktes helt i første omgang, men etter noe prøving, feiling, videreutvikling og så videre, så har en del blitt bedre enn det som var før. Med høyere avlinger, bedre kvalitet, redusert tidsforbruk og mindre risiko. Ser vi tilbake på de siste 100 årene med grovfôrdyrking her i landet, så har det skjedd store endringer fra hest til traktor, fra lange hesjer til surfôr i plansiloer