Noen måneder tidligere. Telefonen ringer.
«Hei. Det er Tore. Tore Torell.»
Ja vel?
«Kan du og Roar Engelberg tenke dere å vikariere for meg under Kim Il-Sungs 75-års feiring i Nord-Korea?»
- Torell hadde vært i Nord-Korea året før og delt kona si i åtte eller noe sånt, og de var jo henrykt, forteller Stein-Erik.
Hans umiddelbare reaksjon er «her har vi ingenting å stille opp med».
- Men samtidig tenkte jeg at dette må vi jo bare si ja til.
- Få av den helvetes maskinen!
Den noe uvanlige vikarforespørselen blir opptakten til en turné Stein-Erik aldri glemmer. I Nord-Korea spiller den lille og lydsvake duoen - gitar og panfløyte - på store arenaer med et gjennomsnittlig publikum på 6-7000 mennesker.
- Vi satte oss ned på scenen og bzzzzzzz, så kom en mikrofon opp av gulvet og stoppa akkurat der den skulle. Det var helt fantastisk, altså.
Stein-Erik og panfløytist Roar Engelberg knytter kontakt med musikere fra hele verden, og blir særlig gode venner med en fiolinist og Barne-TV-personlighet fra Jemen.
- Han hadde en liten portabel synth han var veldig stolt av, som lagde de rareste lyder, doioioioioing! Og så kunne han spille ulike melodier med de lydene.
Den siste kvelden er det festforestilling med hedersgjest Kim Il-sung til stede. Langs veggene står rader av væpnede vakter. Et signal lyder gjennom salen. Alle reiser seg.
- Det er en sånn trykkende stillhet, alle står dønn alvorlige. Så kommer Kim Il-sung inn, og i samme øyeblikk trykker han fra Jemen på den idiotiske synthen sin: doi-doi dooi dooi dooi doooiii (Happy Birthday), med den verste synthlyd du kan tenke deg.
Klikk. Radene av vakter skjerper oppmerksomheten og klargjør våpnene, Kim Il-sung skrider mot scenen, mens musikerne desperat prøver å få stansa synthen.
- Få av den helvetes maskinen liksom. Ha ha ha! Vi kom oss ut derfra, men da var jeg livredd, altså.
Øver i slåbrok før sola står opp
- Det har vært mye gøy, sier han, som en slags foreløpig konklusjon på et langt musikerliv, som på ingen måte er avslutta.
Flere hundretalls konserter i inn- og utland har han lagt bak seg siden den internasjonale og kritikerroste debuten i Wigmore Hall i London i 1986, og nesten like mange historier om møter med kolleger, publikum og konsertsaler. Få av dem så absurde som den fra Nord-Korea. 65-åringen øver minst like mye som før, og ga nylig ut sin 11. plate på Simax. Alderen har ikke angrepet fingrene, utover at de krever en litt grundig-ere oppvarming. Arbeidet på instrumentet starter så tidlig på døgnet at han kvier seg for å tidfeste det for journalisten.
- Jeg begynner å øve i slåbrok, og ser dagen, lyset komme inn stuevinduet. Det synes jeg er herlig. Før var det motsatt. Da kom jeg hjem på den tiden. Ha ha! Nei da, det må du ikke si!
H
