- Jeg er ikke interessert i olje, sier seksbarnsmoren til IRIN. Hun står utenfor huset sitt i landsbyen Lomokamar.
Som mange andre gjeterbønder er Ekale hardt rammet av en kraftig og langvarig tørkeperiode: Knoklene etter 16 geiter ligger på bakken like ved.
Men livet her er hardt selv i relativt gode tider. Rundt 90 prosent av fylkets 1,3 millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensa, og om lag 80 prosent har aldri gått på skole. Fylket har kronisk mangel på basistjenester og det er få muligheter til å skaffe seg et levebrød, bortsett fra det usikre husdyrholdet.
Men samtidig ligger det ufattelige rikdommer under bakken i fylket: Anslagsvis 750 millioner utvinnbare fat med olje. I 2021 skal det etter planen være byggestart på en 820 kilometer lang rørledning fra Turkana til kysten av Kenya, til en pris av vel to milliarder dollar.
I løpet av noen år er virksomheten ventet å tilføre Kenyas statskasse mange milliarder dollar hvert år. Minst fem prosent av inntektene (det er en heftig krangel om tallet) skal øremerkes berørte lokalsamfunn, og 20 prosent skal gå til fylkesregjeringen, et organ opprettet etter at grunnloven av 2010 ga økt lokalt selvstyre.
Meningene er delt mellom dem som mener oljeboomen vil være en vei til velstand for Turkana og de som frykter at oljeproduksjonen vil forsterke eksisterende konflikter drevet av mangel på beiteland og vannressurser.
- En ren forbannelse
Ekale har allerede tatt sitt standpunkt.
- Det har ikke brakt oss annet enn forbannelse, sier hun, mens ei stikkende lukt driver gjennom hjemplassen hennes.
Stanken kommer fra avfall fra oljeboring som dumpes bare to kilometer unna, sier Ekele.
- Det dreper geitene våre, og verken den nasjonale regjeringen eller fylkesmyndighetene har kommet oss til unnsetning, klager hun.
Andre lokale innbyggere forteller at når det
