«Pasienter har spurt om jeg kan ha sex med dem, prøvd å dra meg ned i sengen og masturbert foran meg.»
«Jeg hadde en pasient som ofte kom bort og holdt hardt rundt meg og tok hendene opp under skjorten. Selv om han ble tatt vekk, skjedde det igjen og igjen. Dette var skremmende for meg. Når jeg tok det opp med avdelingsleder fikk jeg beskjed om at det måtte jeg tåle. Jeg ble lei meg og valgte å bytte arbeidsplass.»
«Det som er vanskelig når vi jobber med syke pasienter, er at mange av dem heller ikke er helt med psykisk. De som for eksempel har en kognitiv svikt, gjør eller sier ting som de ikke kan holdes ansvarlige for. Selv om vi vet at de ikke nødvendigvis mener det de gjør, går det inn over oss. Vi blir slitne av det psykisk og kan ikke gjøre så mye med det.»
«Det verste var en pasient som var hos oss i flere måneder. Han forsøkte å beføle. Han kommenterte kroppen min til mannlige leger. Etter én måned var jeg utslitt. Jeg gruet meg til å komme på jobb. En av mine kolleger valgte å bytte jobb på grunn av pasienten. Ennå får jeg brekninger når jeg hører hans navn. Det gikk nesten tre måneder før ledelsen skjønte alvoret. Til slutt var ingen kvinnelige sykepleiere alene med pasienten, ingen hadde mer enn to vakter i uken og aldri på rad hos denne pasienten.»
«En pasient trakasserer oss ved hvert morgenstell. Leder svarer at vi må bare tåle det. Han er jo syk.»
«Kvinnelig pasient ber meg vaske henne ekstra hardt og lenge nedentil 'sånn at hun kanskje endelig kan få seg en orgasme'. Mannlig pasient spør om jeg kan hjelpe ham å onanere mens han ligger med urinkateter 'så han ikke skader p****n'.»
Om historiene
Historiene er hentet fra fritekstfelt i Sykepleiens spørreundersøkelse. Enkelte tekster er noe redigert av hensyn til lesbarhet og anonymisering.
«Pasienter med nedsatt kognitiv funksjon kan miste hemninger og selvbeherskelse i den grad at trakassering finner sted. Dette blir det snakket om, men 'bortforklart' med diagnose, og at dette er noe ansatte bare må finne seg i, da pasienten tross alt er syk. Sånt er lett å si, men det er ikke hyggelig å stå alene i en situasjon hvor pasienten er svært seksuelt fokusert, sykdom eller ikke. Slik jeg ser det bør ikke slike hendelser eksistere. I så fall bør det være rutine på enten være to pleiere i situasjoner hvor pasienten trenger hjelp/bistand og/eller at man legitimt kan forlate situasjonen hvis det blir ubehagelig. I dag føler jeg at jeg blir sett på som en 'pyse' om jeg sier ifra at noe ikke kjennes greit ut i slike situasjoner, og det er i hvert fall ikke mulighet til å være to pleiere eller å forlate situasjonen. Pasienten skal ubetinget ha hjelpen vedkommende har rett på, og kommunen skal spare penger slik at en er ikke to pleiere i stell der det fysisk sett bare er arbeid til én pleier. Jeg opplever at det psykiske perspektivet i sykepleieryrket ikke eksisterer når det kommer til pasienter som oppfører seg seksuelt trakasserende.»
«Jeg hjelper pasienten å få stelt seg. Plutselig tar han tak i meg og presser meg ned mot skrittet sitt. Jeg sier klart nei, klarer å komme meg løs og går ut av rommet.»
«Jeg er ikke selv interessert i seksuelle kommentarer, hentydninger og tilløp til seksuelle handlinger fra særlig mannlige pasienter når jeg er der som profesjon. Det er flere steder jeg ikke kan ha som arbeidsplass grunnet dette. Jeg føler meg utrygg, og det er lite støtte å hente fra ledelse. Det går ut over hvordan jeg har det, også privat. Man skal ikke måtte ta alt og leve med alt fra pasienter, selv om man er sykepleier. Flott at det kom frem i media at en pasient nylig ble anmeldt for seksuell trakassering av personalet. Det trengs å sette noen eksempler. Vår sikkerhet og trygghet er også viktig for at vi skal kunne gjøre en god jobb. Tør jeg å hevde at den egentlig må komme først?»
«Det er flest eldre menn, 40 og oppover, som kommer med upassende kommentarer om kropp og utsende. Grove vitser og så videre. Ikke noe fysisk, men dette er vanskelig å varsle om. Mye er i gråsonen. Jeg tipper at mange av pasientene ikke skjønner at seksuelle kommentarer eller grove vitser ikke passer seg.»
«Som ung kvinne, er det min erfaring at menn i stor grad tolker handlinger som noe mer enn hva de faktisk er ment som. Et smil eller en oppmuntring i sykdomsforløpet har ofte blitt tolket som en invitasjon for menn, som ofte har ført til seksuell trakassering form av spørsmål om jeg vil hoppe opp i sengen for litt kos. Eller om jeg kan gi samme omsorg til dem som jeg gir min mann hjemme. Den samme grunnen som går igjen er: De er syke, og da skal alle behov dekkes. Hvis disse mennene blir på avdelingen over litt lengre tid, utvikler det seg ofte til at de kommer med fysiske tilnærmelser.»
Slik gjorde vi det
Undersøkelsen ble gjennomført mellom 22. januar og 5. februar 2018 ved hjelp av verktøyet Enalyzer.
Et elektronisk spørreskjema ble sendt ut per epost til 99 867 personer oppført i Norsk Sykepleieforbunds medlemsregister. Det ble sent en påminnelse.
Totalt 21 316 personer deltok i undersøkelsen.
Besvarelsene var anonyme, og Sykepleien kan ikke kople svar til person, bortsett fra der deltakerne selv har valgt å identifisere seg i fritekstfelt.
Tirsdag 13.02: Overgrep og trakassering fra kolleger og ledere
Onsdag 14.02: Varsling
Torsdag 15.02: Menn
«Jeg går inn på et flersengsrom der det er mannlige pasienter. En person kommenterer utseende, eller nyter synet når vi må stå bøyd over en seng, i et arbeidsantrekk hvor toppen er utringet og det ikke er knapper. Ofte er det fleipete kommentarer. Noen ganger er ønsket sterkt om å få vite mer om meg; er jeg gift, hvor jeg bor, har jeg barn, og så videre. Og så er det alltid en som skal ha en klem. Skal du gi ham den klemmen, når det er andre på rommet du absolutt ikke vil klemme?»
«Jeg har stadig opplevd uønskete kommentarer om min kropp og ellers seksuelle hentydninger da jeg jobber i psykisk helsevern. Vi tar det opp med kolleger og ledelse og har rutine på å snakke om det. Av og til synes jeg ikke det blir tatt alvorlig nok da vi liksom skal tåle det da jeg jobber i psykiatrien.»
«Da jeg begynte å jobbe som sykepleier, synes at det var vanskelig å fortelle til noen at pasientene oppfører seg / snakker til meg på en ubehagelig, seksuell måte. Var redd for at kolleger skulle tenke at jeg var uprofesjonell eller gjorde en dårlig Jobb. Når man jobber i psykiatri, må man tåle 'litt'. Etter hvert skjønte jeg at jeg skal ikke tåle alt. At det er viktig å sette grenser med én gang, dokumentere det skriftlig og snakke med kolleger. Jeg har også sykepleiestudenter på praksis, og da prøver jeg å lære dem hvor grensen går grensen og hva de må gjøre når de opplever seksuell trakassering fra pasienters side.»
«Jeg husker spesielt en mann med frontallappsdemens, som i alle år var helt sikker på at han var på horehus i Aarhus og at jeg var en prostituert som jobbet der. Han kunne holde meg hardt fast om jeg skulle hjelpe ham å pusse tennene. I dusjen prøvde han på alle måter å få meg ned på kne og skøyt underlivet frem og sa 'gjør jobben din, sug meg!' Jeg latet som jeg lo litt av det til kolleger og spøkte med det. Men selv den dag i dag sitter synene og opplevelsene litt i ryggmargen. Og for å være ærlig - eldre menn skremmer meg litt etter denne opplevelsen over en så lang periode og så ofte.»
«Jeg opplever dessverre ofte i min jobb i hjemmesykepleien at menn som for eksempel får hjelp til dusj etter operasjon, ber meg om å vaske nedentil selv om de klarer dette selv. Jeg har fått kommentarer som at det er min jobb og at det er bedre når vi gjør det. Jeg opplever disse episodene som så ubehagelige at jeg ikke orker å dra til vedkommende. Både jeg og flere har tatt dette opp i plenum og med lede
