Også i år åpner vi vårt landsmøte 20. november. Vi samles i respekt for de modige menn, og ikke minst kvinner, som gikk foran. Det stiller krav om å bruke historien som grunnmur for framtiden. Vi skal huske at sementen nå er tørr, så selv om fotavtrykkene står igjen, skal vi ikke stå fast i støpen. Nye tider krever nye løsninger. Å gå videre handler om «å våge å miste fotfeste en liten stund», som Søren Kirkegaard beskriver det.
Jeg ønsker meg et landsmøte preget av vår stolte historie, men ikke minst et landsmøte som peker framover bygd på de prinsipper, tradisjoner og erfaringer vi bærer med oss. Vi skal gjøre opp status for landsmøteperioden, stadfeste politikk og peke ut retning og organisering av arbeidet.
Forskjellene øker, presset merkes på pensjoner og arbeidstid, stønader kuttes, sosiale problemer reduseres til individuelle utfordringer og sosialfaglige perspektiver defineres ut. Rammebetingelsene for gode helse- og sosialtjenester reduseres, ulikelønnen består, medlemmene våre utsettes for vold og trusler i stort omfang, organisasjonsgraden går ned, og den norske modellen er satt i spill. Alt dette og mer til skal debatteres på landsmøtet. Vi skal nok en gang løfte fagforeningspolitikk, helse- og sosialpolitikk og profesjonspolitiske spørsmål. FO er gjenkjennelig og forutsigbar. Det liker vi.
Vi vet at vår tids utfordringer krever politisk analyse, strategisk arbeid og god organisering. For å lykkes må vi til
